Kreativ mamma

Jeg skriver bloggen www.stormfruen.blogspot.com - kom og besøk meg da:)

Dette innlegget kan du også lese i bloggen min her: ADHDmamma sier no'!

Den første kritiske kommentaren har kommet, du finner den i innlegget: “Det er bare jeg som får være impulsiv, ikke du!” Det ble jeg glad for! Jeg ønsker jo å fortelle hvordan mitt liv med ADHD er, og jeg lever jo i en verden der det finnes andre mennesker rundt meg hele tiden. Jeg kan bare snakke for meg selv og mitt syn på ting, så jeg trenger andres synspunkter for å balansere det jeg skriver!

Om du leser noe og er uenig med meg, syns jeg skriver noe som er helt riv ruskende feil, syns jeg overdriver, syns jeg klager eller tar for lett på ting, bare skriv i vei! Fortell meg det!

Jeg er nok farget av arbeid i servicebransjen, for jeg syns kritikk kan være bra. Det trengs at noen tør å si ifra om det som ikke fungerer. Jeg takler det ikke alltid like godt ansikt til ansikt når det gjelder personlige ting, men i tekstform der jeg får tid til å tenke og reagere ferdig før jeg skriver, så går det fint. Konstruktiv kritikk vet jeg ikke om jeg forstår meg på, det å si at noe er dårlig for å fremme det gode, men å si at noe er dårlig fordi det er dårlig, det er helt greit! Særlig i tekstform.

Så lenge folk ikke skriver noe som helt klart er spam, eller “du er teit, så det så” så kommer jeg til å godkjenne kommentarene. Jeg har moderering på nettopp for å stoppe slike automatiske kommentarer for “voksensider” osv, men jeg filtrerer ikke bort kritiske kommentarer av den grunn.

Ris og ros er like velkomment, helt sant! Og jeg vet at mye av det jeg opplever og mange av måtene jeg reagerer på er slitsomme for dem nær meg, men jeg skriver nå engang om min oppfattelse av ting, og trenger dere andre for å komme med den andre siden av saken.

Vi snakkes!

Den norske grunnskolen har 614 000 elever. 614 000 elever som skal leke, lære og prestere gjennom en hel skoledag, fem dager i uka. De skal konsentrere seg og interagere sosialt.

Det sier seg selv; for at de skal klare det, trenger de å få tilført energi. Og energi får de via skolematen. Skolemåltidet er derfor viktig både for læreevnen og for at barna skal kunne yte maksimalt rent fysisk.

Norge er et land med en sterk matpakketradisjon som skriver seg tilbake til 1930-tallet. De aller fleste land det er naturlig å sammenligne seg med, serverer skolebarna et varmt skolemåltid i løpet av dagen. Det dreier seg om både gratisordninger og foreldrefinansierte skolemåltider. I Europa er det kun Norge og Albania som ikke har et slikt skolemåltid. Hva blir konsekvensene av dette?

I praksis ser vi at mange skolebarn ikke regelmessig har med seg mat hjemmefra. Jo eldre barna blir, jo færre er det som har med seg matpakke. I tillegg viste en undersøkelse at nesten halvparten av tiendeklassingene som faktisk hadde mat med seg, ikke spiste den.

Barn som verken spiser frokost eller skolemåltid, vil naturlig nok få lite å gå på utover dagen. Blodsukkeret vil falle, og evnen til å konsentrere seg likeså. Ungene blir trette, uopplagte og ampre. Ikke akkurat den beste forutsetning for læring!

En lignende effekt ser vi når barna spiser feil mat. Tomme kalorier gjør at blodsukkeret stiger raskt, for så å synke like fort igjen.

Mat og helse, både fysisk og psykisk, henger tett sammen. ”Du blir hva du spiser” sier et ordtak. Et annet forteller oss at ”uten mat og drikke, duger helten ikke”. Det kan være mye riktig i det.

Undersøkelser viser at barn som spiser riktig og jevnlig, har bedre forutsetninger for læring. De har økt evne til ro og konsentrasjon, og oppnår bedre resultater på skolen. Samtidig vet vi at barns kosthold har mye å si for hva de velger å spise senere i livet. Med tanke på dagens økte forekomster av livsstilsykdommer, bør fokus på sunn skolemat sees på som en god investering i forebyggende helse.

De fleste skolebarn har sunn og næringsrik skolemat med seg hver eneste dag, og generelt et tilfredsstillende kosthold. Men hva kan gjøres for å bedre situasjonen for dem som faktisk ikke har det?

Barneombudet har tidligere arbeidet for å innføre et gratis skolemåltid i Norge. Et poeng derfra er at betalordninger kan skape et klasseskille. Dessverre har den politiske viljen til å få gjennomført dette vært for liten. I stadig flere skoler har det blitt opprettet prosjekter med skolemat en eller flere ganger i uka. Enkelte steder har private aktører eller ideelle organisasjoner engasjert seg i dette spørsmålet. Et eksempel er Snarøya Kvinne- og familielag, som er et lokallag av Norges Kvinne- og familieforbund. De har etablert Hundsund skolerestaurant, som serverer varm og næringsrik lunsj til selvkostpris.

Mat er ikke bare fôr. Måltidet er også en viktig sosial arena og møteplass, og gir god sosial trening. Derfor er det viktig at skolene legger til rette for gode rammer rundt skolemåltidet, uansett om elevene har med seg matpakke eller spiser i en kantine.

Dette kan også vi foreldre engasjere oss i. Still spørsmål på neste foreldremøte, om hvordan matpausene avvikles på ditt barns skole!

For det er mye sant i at ”næring gir læring”.

Denne bloggposten kan du også lese HER i bloggen min: ADHDmamma sier no'!

Jeg kan godt sprette ut av sofaen og finne på noe, være på vei til en avtale og så få lyst til å gjøre noe annet med den jeg treffer enn det vi egentlig skulle, jeg kan få lyst til å bytte arbeidsvakt, reise, ikke reise, hva som helst. Men om noen andre plutselig endrer sine planer med meg… Da blir jeg fryktelig frustert.

Er det ikke ironisk? At jeg som har en diagnose som innebærer nettopp impulsivitet ikke takler at andre forandrer på planene? Jeg blir forvirra, føler jeg er litt i vakuum, vet ikke helt hva jeg skal gjøre, vil jo helst gjøre det som var planen, blir irritert fordi det tydeligvis er vanskelig å holde seg til planen, blir irritert fordi jeg ikke syns jeg har noen grunn til å bli irritert…

Jeg trenger å vite hva som skjer. Det er så mye surr og virr inni meg at det holder. Jeg takler ikke at det skal komme utenfra også! Det kan være noe så enkelt som at vi ikke drar et sted likevel, eller at noen spør meg samme dag om jeg kan jobbe annerledes senere på dagen.

Når endringer i planene blir kastet på meg, så blir jeg sur. Rett og slett grinete. Jeg vil ikke forandre noen ting. Jeg vil ikke være imøtekommende. Jeg vil ikke gjøre noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Om jeg selv foreslår det kan jeg være veldig imøtekommende, klar for endring, være med på alt nytt. Men om det kommer fra noen andre takler jeg det bare ikke.

Jo kortere varsel, jo verre er det. Til og med når jeg vet det ikke er til å unngå, slik som at noen er syke og jeg dermed på steppe inn på jobb, så blir jeg i dårlig humør av det.

Jeg er jo voksen og prøver å skjule dette så godt jeg kan, men det er nå engang sånn.

Vi med ADHD trenger rutiner. Vi med ADHD har store problemer med å innføre og holde på rutiner alene. Vi trenger at dem rundt oss forstår at det er nok med det konstante tankesurret og den dårlige oversikten mentalt sett på daglig basis. Vi trenger at dem rundt oss legger litt ekstra innsats i å planlegge, si ifra på forhånd, og holde seg til planen. Da kan vi jobbe sammen for å gjøre hverdagen mindre stressende.

Jeg skulle ønske jeg kunne taklet andres endringer i planene bedre. Noen ganger går det helt greit. Det er vondt at andre ikke kan ha noe slingringsmonn før jeg blir sur, mens jeg må ta meg selv i nakkeskinnet for å holde på planer selv.

Men ikke bli sint når jeg blir sur, vær så snill? Det er ikke fordi du har gjort noe galt, du som kommer med endringene. Ikke noe mer galt enn å forvirre meg iallefall. Det er bare det at det blir stress og kaos inni meg når ting blir annerledes enn jeg hadde trodd, og det er iblant vanskelig for meg å omstille meg før jeg har fått føle litt og reagere litt. Det er et uttrykk for frustrasjon og at jeg er overveldet, og ikke noe personlig.

Du har også lov til å si til meg at du helst vil vi skal gjøre som planlagt om jeg kommer med impulsive forslag om å gjøre alt annet.

Mest av alt trenger både jeg og andre forutsigbare rutiner. Det er som om vi går på stressnivå 5 av ti mulige hele tiden pga diagnosen. En endring i planene som fører til nivå 5 hos vanlige folk kjører oss rett opp på max, 10. Vi har mindre å gå på før det blir for mye rett og slett.

Jeg liker meg best når jeg vet hva som skjer, så skjer det, og etterpå skjedde det slik som jeg trodde. Enkelt og greit. Selv om jeg noen ganger behøver hjelp til å holde meg til planene selv

Er det ikke rart, at vi som er født mer impulsive enn andre, tåler andres impulsivitet dårligere?

Bloggposten kan du også lese HER i bloggen "ADHDmamma sier no'!"

Nei. Det er meg selv. Men det kan være at det er din diagnose jeg skriver om! Grunnsymptomene ved ADHD gir tusenvis av ulike utslag i folks liv, og kjenner du 1 med ADHD kjenner du bare den ene. Men noen av oss vil jo ligne mer på hverandre enn andre, og kanskje ligner jeg på deg?

Jeg har fått flere kommentarer, både privat og på nett, om at det jeg skriver like gjerne kunne handlet om den som leser. Jeg hadde mange slike aha-øyeblikk selv da jeg var på mitt mest info-sultne.

Det er veldig vanlig at man som voksen får en enorm sult etter mer informasjon når man innser at kanskje ADHD er svaret på alle vanskene man har. Man leser gjerne veldig mye, særlig via internett, og enkelte historier vil man kjenne seg igjen i, andre ikke.

Ting som uro, impulsivitet, rastløshet, manglende konsentrasjon osv ligger i bunnen for alle med diagnosen. Måten det gir utslag på avhenger av personlighet, erfaringer, oppdragelse, miljø, interesser, situasjon, kjønn, psyke og så videre. Derfor vil ikke to med ADHD nødvendigvis være likere enn to tilfeldige andre personer.

Men det er jo også en mulighet for at et annet menneske har så lik bakgrunn eller personlighet at symptomene gir veldig likt utslag, og da får man slike "er det meg du skriver om, eller??". Og nei, det er ikke det, men ADHD, og kjenner man seg så igjen at man kjenner det i solar plexus, ja da kan det være verdt å finne ut mer om ADHD.

En diagnose behøver man ikke nødvendigvis gå til lege for å få hjelp for. Ikke misforstå: man kan ikke påberope seg diagnoser og dermed få legehjelp, men man kan "ha" en diagnose, tilpasse livet sitt og gjøre mye selv uten å måtte ha spesialhjelp fra leger. Trenger man mer hjelp enn man kan ordne alene, da må man gå til lege, få dem til å finne ut nøyaktig hva slags hjelp du trenger, og navnet på den løsningen kalles diagnose.

For å illustrere: man kan være forkjøla uten å gå til lege, men er man så tett i nesa og hoster så mye at man ikke får sove, så kan man gå til lege, få diagnose og medisiner man ellers ikke kunne fått.

Så det er mye du kan prøve i ditt eget liv for å få det bedre før du går til lege, eller mens du venter på hjelp. Ting som å planlegge litt, ha ukeplan/månedsplan hengende lett synlig på veggen, være klar over at "jeg gjør det etterpå" ikke er noe som fungerer, så gjør det med en gang, å innrømme at man har lavere terskel for frustrasjon og kanskje må fjerne seg fra en vanskelig situasjon før andre i rommet syns det har blitt for ille... Dette kan man gjøre uten å gå gjennom en utredning!

Syns du at jeg skriver om ting du kjenner deg igjen i må du vurdere om du vil ha mer hjelp enn du kan skaffe deg selv. Snakk med legen din, si du sliter, si du har funnet ut at ADHD er som å lese om deg! Si du ikke visste at det er uvanlig å slite så mye med så mange ting, og at du har innsett du behøver hjelp. Si du ønsker en utredning, og informasjon om hva du kan gjøre selv for å få det bedre.

Husk at uansett hvor mye du kjenner deg igjen i det du leser på nettet, så er det bare seg selv folk skriver om. At du kjenner deg igjen betyr at dere nok har en del felles trekk, men bare du er du! Så tenk gjennom hva du kan gjøre selv og hvor du føler at du famler i blinde. Noen ting må du kanskje ha utredning og hjelp for å takle! Det kan være det samme som eller andre ting enn f.eks. jeg skriver om. Selv om du kjenner deg igjen i det jeg skriver betyr ikke det at alt jeg skriver også gjelder alt hos deg.

Men kjenner du deg igjen i det jeg skriver burde du snakke med legen din iallefall. For jeg vet at mye av det jeg sliter med er "unormalt". Folk flest har det ikke sånn så godt som hele tiden, hele livet, alltid, selv om de ikke ønsker å ha det sånn og selv om de har prøvd å jobbe med det hele livet. Det er ikke nødvendig å slite dagen lang hele livet.

Å få en diagnose er litt som å få spiker til å bygge med. Man kan lage mye fint uten spiker og hammer, men det går fortere og blir bedre resultat med rette verktøyet. Bygge selv må man uansett, og medisiner, terapi og hjelp fjerner ikke ADHD, men det kan gjøre det lettere å jobbe med det! Det kan gjøre at resultatene endelig blir som du håper på!

Jeg skriver om mitt liv med ADHD. Jeg skriver om meg. Jeg skriver om ADHD. Jeg skriver til og med litt som ikke har med meg eller ADHD å gjøre ;) Hvis du kjenner deg igjen så håper jeg det er en bra ting. Jeg håper det fører til større selvinnsikt for deg. At du forandrer litt på hvordan du ser deg selv, at du ikke ser ned på deg selv for feil, men beundrer deg selv for styrker du har tross mulig diagnose.

Jeg skriver om hvordan det er å leve med ADHD. Leve! Ikke bare overleve, gå fra dag til dag med depresjon og en følelse av å mislykkes. Nei. Jeg skriver om å få det til! Om å se det som går bra, se at veien går videre selv om man må klatre over noen hinder.  Jeg håper du leser det når du er på besøk i bloggen. At det går! Man kan få det til, og være fornøyd med det, stolt av seg selv, glad!

Om jeg kan få deg til å kjenne igjen en bestemt ting i det jeg skriver, så håper jeg det er at du også kan ha det fint. Kose deg med dagene, ikke la dårlige dager påvirke deg for mye. Jeg håper jeg sprer glede, og hvis du kjenner deg igjen i glede og håp, ja da skriver jeg gjerne litt om deg også ;)

For et år siden kom det en stortingsmelding om dagens og framtidens svangerskaps-, fødsels- og barselomsorg. I den og Stortingets innstilling legges noen premisser for hvilke helsetjenester gravide og nybakte foreldre skal ha, men detaljene bestemmes i disse dager.

Helsedirektoratet og de regionale helseforetakene jobber nå med å lage nye faglige krav til fødeinstitusjoene. Arbeidet er delt mellom geografisk organiserte grupper. Siden jeg sitter i Helse Sør-Østs gruppe har jeg skrevet to saker om to av temaene vi jobber med: Differensiering og seleksjonskriterier og krav til fødeavdelinger og kvinneklinikker. Jeg forsøker å provosere fram en debatt:

Helsevesenet kan ikke gi maksimalt godt helsetilbud til alle pasienter og brukere. Det må prioriteres, og generelt er det de sykeste som skal gis høyest prioritet. Mange hevder at Føderiket o.l. bryter med dette prinsippet: Det er de friskeste som får de beste tjenestene. Hva mener du?

Norsk geografi og infrastruktur gjør at det er nødvendig med mange fødeavdelinger og fødestuer spredt rundt i landet. Dette betyr at det i enkelte deler av landet blir relativt få fødsler per fødeenhet, og dette byr på en del utfordringer. Noen mener løsningen er å legge ned, hva mener du?

Lar du deg provosere til å si din mening?

Blogginnlegget finner du også i bloggen ADHDmamma sier no'! HER

Hvor ofte har du kontakt med andre voksne som har ADHD? Når mange med diagnosen ikke engang vet at det finnes en organisasjon for oss, så lurer jeg på hvor mange av oss som jevnlig treffer andre som vi vet at har samme diagnose, og hvor mange som føler de er ensomme øyer av ADHD i et hav av “gjennomsnittsfolk”.

Jeg kjente meg så hjemme da jeg var på kurs i høst. Kurset var i regi av ADHD Norge, var for oss voksne med diagnosen og handlet om arbeidsliv og rettigheter hos NAV. Kurset i seg selv var veldig nyttig, men til min forbauselse var det å være en hel helg med andre som meg faktisk enda nyttigere!

Det føltes som å komme hjem til “mitt folk” selv om jeg ikke kjente noen der fra før! Allerede samme kvelden gikk praten ledig mellom de fleste, og innen lunsj neste dag tror jeg ikke det var noen som var utenfor. Selv om kjønn, alder og interesser varierte stort, så var det mye latter og tårer, åpenhet og rettframhet, og rett og slett vennskap fra første stund. Ikke et vondt ord om normale folk, de er alle sammen hyggelige og herlige, men det var så befriende deilig å ha en helg med “mine folk”..! Det føltes som jeg reiste hjem renset og beriket.

Jeg kan ikke helt si hvorfor det var så godt, så deilig. Noe av det var så klart at alle visste at alle andre også visste hva man mente når man snakket om følelsesutbrudd, diller, rastløshet og de vanlige ADHDsymptomene. Men det var noe mer også, noe mer abstrakt.

Kanskje det var selve samtalestilen, hvordan man lett og ledig hopper fra tema til tema i samtalen, tilbake igjen, over til noe tilsynelatende urelatert før man plukker opp den opprinnelige tråden igjen… Kanskje det var det at vi er ubevisst og merkbart åpne for dem som er litt annerledes siden vi alle til en viss grad er annerledes enn den gjennomsnittlige nordmann?

Jeg vet at mine 2 beste venner har ADHD begge to. Jeg visste det ikke da jeg ble kjent med dem. Når det gjelder den ene visste ingen av oss at vi hadde denne diagnosen da vi ble kjent, men vi har fått den senere begge to. En annen venn som jeg har kontakt med en sjelden gang, men som jeg var veldig god venn med på folkehøgskolen har også ADHD. Også hun har først fått diagnosen i etterkant av at vi ble kjent. Min beste venn her jeg bor nå visste jeg ikke at hadde diagnosen da vi ble kjent, det avslørte vennen min først flere måneder senere. Jeg kjenner til folk som jeg er sikker på at ikke har ADHD, og jeg prøver hele tiden å vedlikeholde vennskapene, men det ser ikke ut til å gå.

Jeg tok opp dette med en psykiater på DPS nylig, og sa at det virker som vi med ADHD finner hverandre. Psykiateren mente dette var tilfeldig, men jeg er uenig. Jeg tror at selv om vi er “like forskjellige som alle andre” så vil likevel diagnosen ofte føre til en del likheter i måten å være på, føre samtaler på, reagere på som gjør at man føler seg mer tilpass med andre som er like. Det er jo sånn vi alle er - uansett diagnose: føler oss tilpass med folk som er like det vi allerede kjenner.

Å samtale med en som har ADHD føles for meg langt mindre anstrengende og energikrevende enn å ha samtaler med folk som ikke har det (såvidt jeg vet da…) uansett hvor godt jeg kjenner personen. Det at så mange på det kurset ble så avslappet rundt hverandre på så kort tid, selv om ingen kjente noen andre da vi kom syns jeg er et bevis for at vi er like på en dypere måte enn interesser eller oppdragelse. Det er noe “mer” uten at jeg kan sette fingeren på hva det er.

Jeg tror derfor at det er viktig å ha møtesteder der vi kan treffes, der alle vet at de andre forstår eller iallefall har et likere utgangspunkt enn folk uten adhd har for å forstå. Et sted der det godtas at vi er som vi er, i bytte mot at vi godtar de andre, noe som gjerne er lett siden de ligner oss.

Mange steder i landet arrangeres det treff i regi av lokallag hos ADHD Norge, men bare det å ha venner som man vet at kan forstå fordi man er åpne om felles eller liknende diagnoser tror jeg er godt og viktig. Man behøver ikke være medlem noe sted eller gå på arrangerte treff, men det er iallefall et savn for meg å ikke ha flere med diagnosen rundt meg her. Jeg savner en møteplass i lokalsamfunnet mitt - et fristed - for voksne med ADHD.

Jeg tror det er enormt viktig å dele erfaringer, knytte kontakter, strekke ut hånda og ta imot en utstrakt hånd fra andre med ADHD som søker kontakt. Så nå gjør jeg det. Jeg har hatt stor nytte av fora som Bokstavbarna, men savner fysiske møter med andre folk.

Jeg strekker hånda ut i søken etter dere andre der ute med ADHD.

Hvor mange kjenner du som har samme diagnose som deg? Hvordan kommer du overens med disse? Går praten greit tross ulike interesser, kjønn eller alder? Eller er det visse ting som står i veien for lettvint prat uansett om man har ADHD felles? Hva er deres erfaringer rundt dette med å treffe andre med samme diagnose?

Vi har en forening: ADHD Norge. Den ble startet av foreldre med barn som har det som den gangen ble kalt MBD. De så et var et behov for et nettverk rundt dem selv og barna. Idag er det fremdeles de samme som driver foreningen. Fra kjøkkenbenken (ja faktisk!) til landsdekkende forening: dette er folk som VET hvem vi med ADHD er!

Jeg vil bruke litt tid på å fortelle hva jeg syns om denne foreningen, og hvorfor jeg syns det er viktig at du melder deg inn.

For hvert medlem får ADHD Norge en viss sum i støtte fra staten, jeg husker ikke i farten hvor mye det er, men det er en del. Pengene brukes til kurs og opplæring i hele landet, og til aktiviteter for diagnostiserte og dem rundt oss, store som små.

Jeg har selv vært på kurs om arbeidsliv og rettigheter hos NAV via foreningen. En hel helg på konferansehotell, all mat inkludert, overnatting, reise til og fra ferdig bestilt, foredragsholdere i 3 dager. Alt jeg betalte i egenandel var 500 kroner. Det dekket bare flyreisen egentlig, og det bare fordi det var tilbud på flyturen akkurat da... Resten ble betalt med de pengene ADHD Norge får i støtte.

Det er på grunn av disse folkene at vi med ADHD får lov til å ha førerkort på vanlig bil i det hele tatt, og at alt som trengs om man tar førerkort etter man har blitt diagnostisert er en legeerklæring på lik linje med erklæringer fra optiker om man bruker briller. Har man allerede førerkort når man får diagnosen behøver man ikke gjøre noen ting. Det er takket være disse folkene at det finnes sommerleire for barn og ungdom med ADHD.

Det er takket være disse folkene at også vi over 18 får bruke medisiner, og ikke må slåss i årevis for å få hjelp selv etter vi har fått diagnosen. Takket være dem og lignende organisasjoner over hele verden er det nå stort sett alment godtatt at ADHD ikke er noe som forsvinner på attenårsdagen.

Takket være deres innsats finnes det likemenn i hele landet som er kurset, har taushetsplikt og som hvem som helst kan ringe for å få pratet med noen som selv kjenner hvordan det er å leve med ADHD selv eller i familien, som kan hjelpe deg med å sortere tankene og finne ut hva du skal gjøre fremover. Du behøver ikke være medlem i foreningen for å ringe noen av disse. De er ikke psykologer eller leger, de er folk som deg og meg som selv har vært gjennom mye av systemet, og selv velger å hjelpe andre. (oversikt finnes på ADHD Norges hjemmeside her)

Visste du at det finnes samlivskurs for oss voksne der en eller begge har ADHD? Jeg trenger vel knappest påpeke at de fleste av oss sliter litt i forholdet på måter gjennomsnittsfolk kanskje ikke gjør... Et kurs for og av folk som vet nøyaktig hvordan det er syns jeg er helt fantastisk, skulle gjerne hatt mulighet til å være med selv men jeg hadde termin akkurat da kurset jeg fikk plass på skulle avholdes.

I Hordaland er det nå også et kvinnenettverk under oppbygging, det syns jeg såklart er veldig interessant! Her finner du siden deres.

ADHD Norge jobber for oss som er direkte berørt av ADHD! Det er oss de jobber for, hva som vil gagne oss og ikke bare utvalgte dietter eller sponsede medisiner. Enten det er snakk om foreldre med diagnostiserte barn, oss som har diagnosen selv, våre livspartnere, besteforeldre, skoler og andre institusjoner som har barn med ADHD hos seg, arbeidsgivere, alle!

De er også norges største brukerstyrte organisasjon innen mental helse. Siden de jobber for å gjøre hjelp tilgjengelig og øke forståelsen for usynlige vansker gjør de livet lettere for alle som sliter med slike diagnoser, ikke bare oss med ADHD. De mener ikke at 1 bestemt medisin eller 1 bestemt teknikk skal anbefales fremfor alt annet. De jobber for et mer helhetlig tilbud med kunnskap om alt som kan bevises vitenskapelig at hjelper.

Bare i Rogaland gjennomførte de i 2009 dette:

• Årlig fagseminar
• ADHD-kafé og samtalegrupper flere steder i fylket
• Økonomisk støtte til aktiviteter i lokallag (her vet jeg det er blant annet bowling for ungdommer)
• Medlemsmøter og temamøter (med innleide foredragsholdere)
• Representant i Fagrådet Helse Vest
• Brukerrepresentant i StadPed Vest, partssammensatt utvalg i fylkeskommunen
• Organisasjonsarbeid ovenfor lokallagsstyrer og likemenn i Rogaland
• Foredrag på skoler og i barnehager, lag og foreninger
• Trivelstiltak for medlemmer
• Årlig seminar for voksne med diagnosen

Alt dette bare i Rogaland, og lignende tiltak gjøres i hele landet! For bare 350 kr i året er du med på å støtte dette! Jeg vil absolutt anbefale alle som på et eller annet vis har med folk med ADHD å gjøre å melde seg inn. Det går også ann å bare få medlemsbladet, da koster det 200 i året.

Det finnes ulike måter å støtte foreningen på. Her kan du melde deg inn i ADHD Norge. Det koster 350 kroner i året for hovedmedlemskap, og da får man også medlemsbladet 4 ganger i året. Alle ekstra medlemmer i husstanden koster 50 kr, og på denne måten kan man betale bare egenandel selv om begge foreldre og barn uten diagnosen også er med på kurs og tiltak i regi av ADHD Norge. Man kan så klart ha med disse ellers også, men da må det betales full pris såvidt jeg vet. Du kan også støtte ditt lokallag via Grasrotandelen, les mer her.

De kan kontaktes på telefon, mail, vanlig post og via web-siden deres og jeg har alltid fått raskt svar når jeg har lurt på noe.

Jeg legger ut kontaktinfo her også, selv om jeg har linket til siden flere steder i innlegget.

Telefon: 67 12 85 85 (Pause 11.30 - 12.30)
Fax: 67 12 85 86
Mail: post@adhdnorge.no
Postadresse: ADHD Norge, Arnstein Arnebergsv.30, 1366 Lysaker

Mediekontakten treffer du her: 976 39 732

(ps ADHD Norge: skulle dere lese dette og vil takke meg for god omtale vil jeg gjerne ha en av de kule ADHD t-skjortene ;) Neida, jeg skal kjøpe en selv så fort jeg bare kommer så langt. Utsettelsesvanviddet har et hjem hos meg også nemlig... )

Vi er en gjeng unge kvinner som har fått øynene åpnet for Norges Kvinne og Familieforbund. Siden unge mødre ofte har et svakt nettverk, fungerer internett som en fin rekrutteringsarena for oss. Der møtes vi og deler alle gleder og sorger. Felles for alle er vel at vi ønsker å gjøre det beste ut av livene våre – og det beste for våre barn.
Det er klart at nettsidene våre gir oss en mulighet til å komme sammen og skape det nettverket vi savner i det virkelige liv, men noe særlig politisk innflytelse vil det jo ikke gi oss. Derfor var det en stor glede da Vøyenenga KF arrangerte en egen tur for oss.

Emma Gjestehus ligger i Bærum, og var tidligere institusjonen Emma Hjort. For en billig penge får du et koselig opphold i rolige og naturskjønne omgivelser. Det gjorde godt for kropp og sjel og barna kunne møte andre barn å leke med.

Vi tok opp ulike temaer på turen. Toril Gravdal kurset oss i forbundets historie og hvordan vi kan jobbe med våre saker basert på det fastsatte prinsipprogrammet. Anna Sigridsdatter Heen kom og fortalte hvordan vi kunne starte inspirasjonskurs for unge mødre via Populus. Det sådde en del tankekorn inni flere av oss, og vi kom frem til mange kreative og gode ideer.

Marianne Barsøe,  lagleder i Vøyenenga kvinne- og familielag, ønsket å snakke litt med oss og hvordan vi jobber for at andre unge mødre skal få en bedre hverdag. Hun fikk med seg et foredrag som Amatheaansatt Bente Nymoen hadde om selve stiftelsen og hvor viktig det er at kvinner som blir gravide utenfor normen får riktig veiledning i tilknytning til om de skal ta abort eller ikke. 

Elisabeth Stuberg Nielsen: kretsleder i Oslo krets, Bjørn Nielsen: medlem og inspirator,  var også tilstede. Elisabeth fortalte litt om hvordan Oslo Krets fungerte, siden Nettlaget vårt er registrert i dette området. Vi følte oss virkelig ivaretatt og velkommen.

Per Rune Hollup, leder av ”K&F nettlag – holdbart liv”, holdt et foredrag om 100-årsmålene og hvordan vi via internett kan knytte kontakter og starte idealistiske prosjekter. Budskapet gikk rett inn, siden vi allerede er en generasjon som er ganske ivrige på nettet.

Alt i alt – en veldig fin tur. Den har inspirert oss og motivert oss til å jobbe videre med saken vi kjemper for. Vi ønsker å bruke forbundet til å få til følgende prosjekter:

1)    Et eget mødrehjem for unge mødre.
2)    Inspirasjonskurs og samtalegrupper for å styrke unge mødre i morsrollen og i hverdagen som studentmamma.
3)    Å arrangere treff og sosiale sammenkomst for unge foreldre.
Ellers oppfordrer vi alle unge mødre ute i vårt langstrakte og vakre land til å melde seg inn i forbundet og rekruttere nye medlemmer. Jo flere vi er, desto større sjanse til å lykkes.