Kreativ mamma

Kunsten å lykkes er skrevet av Elisabet Gullner, daglig leder av Damebedrift. Kvinnelige gründere motiveres av andre faktorer enn menn når de starter sin egen bedrift. Gullner har skrevet boken for å vise kvinner hvordan de kan ta kontroll over sine egne liv og skape sin egen, meningsfylte arbeidsplass. Den er inspirerende og dessuten selvutviklende.

Bygg opp deg selv og din kompetanse

For å starte din egen bedrift må du kjenne deg selv godt. Dine sterke og svake sider, dine verdier og evner. Hvilken type er du? Rastløs, snakkesalig og kreativ? Organisatorisk og strukturert? Ledertypen? Slike spørsmål er viktig å stille seg selv før man begynner, for din personlighet styrer prosessen videre og kan gi deg en liten pekepinn på hva du bør satse på.

Hva er dine drømmer og hvordan skal du nå dem? Gullner gir mange gode råd til etterfølgelse. Samtidig inneholder også boken små tankekorn og spørsmål som får deg til å stoppe opp og tenke.

"Det du liker å gjøre, skal du gjøre"

Når jeg leser boken oppdager jeg at det blir lystbetont og gøy å satse på mine kreative idèer. Boken gjenspeiler verdiene jeg selv har knyttet til bedriftsetablering. Allerede på første side oppfordrer forfatteren til samfunnsansvar og til å opptre etisk overfor menneskene man møter på sin vei til suksess.

"En fornøyd kvinne er en ressurs for samfunnet vårt. Hun blir inspirator og et eksempel for alle dem som hun har rundt seg, både privat og på jobb. Hun blir en god rollemodell for sine barn og sine medsøstre."

Områder som markedsføring, salg, økonomi og nettverksbygging dekkes for å hjelpe den kvinnelige gründeren til å tenke større og satse. Det gjelder å ha tro på seg selv, ikke bruke energi på de som ikke tror på ideen din og bevare sine verdier under hele prosessen.

Anbefales! "Kunsten å lykkes" er både motiverende samtidig som den også gir en del nyttig informasjon knyttet til bedriftsetablering. Den oppfordrer enhver suksessfulle kvinne til å løfte opp andre kvinner og gi dem selvtillit.

I korte trekk samsvarer innholdet med Kreativmammas verdier. Vi gir derfor "Kunsten å lykkes" vår varmeste anbefaling.

Klikk på denne linken for å kjøpe boken hos Bokkilden.

Likestilling er et hett tema, og bærer ofte preg av ”skyttergravargumentasjon”. For meg er feminisme mer enn styrekvotering, karrierejag og likelønn. Kvinnene som fronter kvinnesaken snakker lite om barn. Dersom noen fremmer myke verdier blir man stemplet som antifeministisk. Finnes det en alternativ stemme der barnet og familien er i fokus?

Barnas rettigheter!
På barneskolen lærte jeg at barn hadde en egen rettighetserklæring – FNs barnekonvensjon. ”Barn er ikke minimennesker med minirettigheter” står det på Redd Barnas hjemmeside. Det må jo bety at også barna kan heve stemmen? På mange måter får de muligheten via barneombudet. Samfunnet vårt anerkjenner dessuten barn som verdifulle og barns oppvekstvilkår er viktig for alle politiske partier. Tankene går likevel til likestillingsdebatten, som etter min mening favoriserer voksne.

Menn fra Mars, kvinner fra Venus
I århundrer har mannen hatt høyere rang enn kvinnen. Skrittvis har kvinner inntatt mannens arena. I en skolebok fra 1978 vises et bilde fra et kjøkken der mannen tar oppvasken og kvinnen leser avisen. Under bildet kan man lese: ”Mannen oppvasken for sin kone, slik at hun kan slappe av.” Med andre ord – mannen får skryt for at han tar hennes oppvask. I dag har dette forandret seg. Menn blir ikke lenger skrytt opp i skyene dersom de gjør husarbeid, for det ligger i større grad til forventningene. Men er vi i ferd med å bikke over til det andre ytterpunktet? Til å utslette alle forskjeller mellom menn og kvinner? Har likestillingen gått for langt? Hvordan skal vi i større grad fremme mannens sak og kvinnens sak – samtidig som vi også anerkjenner forskjellene?

Barna i fokus
En løsning på disse spørsmålene er etter min mening å følge en relasjonsorientert likestilling med barna i fokus. Ved å kjempe en individorientert likestillingskamp, glemmer vi noe vesentlig. Kvinner og menn lever i parforhold, som bør være en samarbeidsarena fremfor en kamparena. Barna er prisgitt sine foreldres prioriteringer. Dersom foreldrenes ønsker overstyrer barnas behov, kan dette ramme barnet. Med barna som første prioritet, der foreldrene kommer på lik linje som andre prioritet, får vi et fokus jeg savner i dagens likestillingsdebatt.

Hva med mor?
Tradisjonelt har likestillingen handlet om å få kvinnene ut av hjemmet. 24/12 – 08 kritiserer Anne Eskild utviklingen i kronikken ”Hva skjer med mor?” Hun mener at dagens generasjon kvinner er oppdratt til å bli alt annet enn mødre. Mor har lav status. Kontantstøtten har fått samme skjebne som hjemmeværende mødre – den er politisk ukorrekt. La oss tenke litt gammelt og litt nytt. Kvinner skal være stolte over å ha født barn og det skal være et privilegium å ta vare på barnet. Dette privilegiet deler vi med far – som er like uerstattelig. Mor og far har hver sin unike rolle, og dersom de ser ressursen i at begge roller blir brukt, vil barna ha glede av to aktive foreldre.

Barnets eksistens avhenger av både en mann og en kvinne. På denne måten har naturen allerede gitt begge kjønn den samme status som viktige og avhengige av hverandre. Slik kan man argumentere for at likestilling er et naturlig fenomen, og begge kjønn står biologisk rustet til ansvaret som foreldre. Når man er foreldre må man hele tiden forholde seg til barnets beste. Av og til kan dette konkurrere med våre egne følelser og behov. Barnets beste har selvfølgelig første prioritet, men vi liker å tenke – ”hva er best for relasjonen?” På denne måten blir likestillingen et familieprosjekt. Barnehagen er et viktig supplement for familien. Den tilfører barndommen noe positivt og fremmer sosialisering av barnet. Da er det viktig at vi i tillegg til å fokusere på full barnehagedekning, også tilstreber god kvalitet. Barnehager skal ikke være ”oppbevaring”.

Barns behov for tydelige voksenpersoner
Dersom fokuset er på barnas beste, vil foreldrene gjøre sitt ytterste for å bevare forholdet. Hvis parforholdet ender i samlivsbrudd, vil de samarbeide som gode foreldrekolleger. Stig Rusten, leder i Aleneforeldreforeningen, har i debatten rundt delt bosted engasjert seg med fokus på barna. I en artikkel publisert 7/1 – 08 på familiestiftelsen.no, tar han avstand fra lovforslaget om tvunget delt bosted for barnet etter samlivsbrudd. For noen av familiene er det en god løsning, men ikke for alle. Dersom forholdet mellom foreldrene er konfliktfylt kan det være direkte skadelig for barnet.

Barn trenger tid
Tid til å kjede seg, til å bake boller på kjøkkenet, gå turer i skog og mark og sitte på fanget til de voksne og lese eventyr. Det som ikke koster så mye penger og anstrengelser. En god balanse mellom familie og karriere gir familiemedlemmene god livskvalitet. Når mor og far får bedre tid, vil det frigjøres tid til familiære fellesaktiviteter. Foreldrene vil stresse mindre, kjefte mindre og føle det bedre med seg selv. Det vil bli mer tid til parforholdet, venner, familie og naboer. På denne måten får vi mer tid til medmenneskelige relasjoner, som også er viktig for en familie.

Thomas Hylland Eriksen hevder i sin bok Storeulvsyndromet, at familien er blitt en salderingspost og har ikke lenger den trygge forankringen som før. Dagens utfordring er etter min mening å frigjøre familien fra tidsklemma. Familien må bli viktigere enn forbruk og karriere, og det er ikke kvinnens ansvar alene. Menn må også ”ofre” noe, i den grad tid sammen med barna kan kalles et ”offer.”

Dårlig samvittighet – et gode
Ofte leser jeg om kvinner i media som uttaler seg om at de, i likhet med mennene, skal kunne jobbe mye en periode uten å ha dårlig samvittighet for barna. Jeg banner litt i kirken nå, men denne dårlige samvittigheten er noe man skal lytte til. Dersom fokuset er på barna må likestillingen dreie seg om å overføre den dårlige samvittigheten til far. Dårlig samvittighet er en instans som gjør oss til bedre foreldre og bør lyttes til.

Velfungerende familier – viktig for samfunnet
Barnets oppvekstvilkår legger grunnlaget for fremtiden til mennesket som skal vokse opp. Heldigvis har vi en universell velferdsstat som ivaretar grunnleggende rettigheter og som er med å utjevne de sosiale forskjellene. Likevel vil det fortsatt være urettferdighet fordi man ikke velger sin familie. Velfungerende familier – både samlede og splittede – er derfor viktig for samfunnet. Trygge barn blir også trygge voksne og vil i større grad være i stand til å bidra til fellesskapet.

Damefeber er en årlig business og nettverksarrangement for kvinner som er interessert i entreprenørskap, innovasjon og karriere. Damebedrift.no står som arrangør. Begivenheten foregår i Oslo 14. Oktober 2009. Forbered deg på en dag med sko - seminar, spennende foredrag, gode rollemodeller, utstillinger og nettverksbygging.

Kvinner og nettverksbygging. Elisabet Gullner driver Damebedrift.no. Hun har tidligere skrevet boken ”Kunsten å lykkes – bedriftsetablering for kvinner.” I 9 år har hun drevet Damebedrift.no, som i all hovedsak er en hjemmeside for kvinnelige etablerere. Via denne siden kan gründerne knytte nettverk, samt benytte seg av Gullners foredragsvirksomhet. ”Kvinner har ofte litt andre forutsetninger for bedriftsetablering enn menn. Det er viktig å løfte frem den kvinnelige gründeren og hennes verdier,” sier hun engasjert til Kreativmamma.

Klar beskjed til politikerne! Lise Arvesen, gründer av kleskjeden Virre Vapp, vil delta i konferansen. Hun kommer til å holde et foredrag. Regjeringen har som mål at 40% av alle gründervirksomheter skal ha en kvinnelig etablerer innen 2013. Hvordan får vi dette til? Selv har hun via sitt firma ”sparket i gang” mange kvinnelige gründere.

En utstilling med 20 stands viser kvinnelige gründere og deres ideer.

Møt opp lørdag 14. Oktober i Sentrum scene, Arbeidersamfunnets plass klokken 09.00-17.00

Kreativmamma heier på arrangementet og vil selvsagt være tilstede for å ta del i festlighetene!

 

 

Margrethe hadde fått 3 barn og følte på mange måter at livet var begynt å bli hektisk. Hun bestemte seg derfor for å være hjemmeværende en liten periode. Hun forsøkte forskjellige ting – blant annet toving av ull. En dag kom ideen om akrylproduserte interiørartikler opp. De siste 3 årene har hun eksperimentert med å lage flere bruks – og pyntegjenstander. Mest populære er hjertene hennes.

 

 

Alltid gøy på jobb! ”Jeg har alltid drevet med noe kreativt, og har nok innerst inne hatt et ønske om å leve av det,” sier hun til Kreativmamma. Hun er bosatt på Fagerstrand sammen med mannen og de 3 guttene sine. Enhetsforetaket MOS-art har gitt henne bedre selvtillit og hun trives godt som kunstner. Produksjonen av hjertene er mer en livsstil enn en jobb. ”Det høres kanskje litt rart ut, men det er faktisk veldig gøy å jobbe med de ulike produktene. Jeg er like gira, enten det er på dagtid, kveldstid, ukedag eller helg.”

Originalt, flott og kreativt. Produktene hun lager i tillegg til hjertene er vaser, boller, fat og små skulpturer. Hun laminerer ulike ting i akrylen. Det kan være sand, kvister, skjell, perler, garn og andre kreative ideer. I tillegg til å selge produktene privat og på markeder, selger hun dem også gjennom forhandlere. Drømmen er å utvide konseptet og selge produktene til større butikker rundt i Norge.

”Når man driver for seg selv går tankene og motivasjonen opp og ned – og det har det gjort for meg også”, sier hun. Til tider opplever hun arbeidet som vanskelig og tidkrevende. Motivasjonen kan gå opp og ned. Hun har selv ansvar for alt – produksjon, webdesign, markedsføring, økonomi og produksjon. Til tider er dette mye å holde orden på. ”Dette er hverdagen for mange næringsdrivende. Jeg har også mange fordeler som jeg velger å fokusere på.”

 

Venner og familie – viktige støttespillere. Selv om mange trodde at dette en periode bare var en hobby, føler hun at familie og venner har oppmuntret henne. ”Innerst inne har jeg alltid selv hatt tro på dette. Selv om jeg til tider har følt meg frustrert og uten motivasjon, så føler jeg hver gang at dette bare er en fase som går over. Jeg må være disiplinert, men det gjør ikke så mye når dette er noe jeg brenner for.”
Jobben er nok mer stykkevis og delt enn for folk flest. Margrethe starter når guttene er levert på skolen. Da rydder hun unna kjøkkenbordet og starter arbeidet. I tillegg til utstyret som kreves for å lage hjertene, bruker hun også en gammel, utbrukt komfyr. Genial forretningsidè, spør du meg.

På kvelden tar hun mer det administrative arbeidet, som regnskap, kontakt med aktuelle samarbeidspartnere og annet. ”Jeg har vurdert å gå tilbake til kontorjobb, men vet at jeg kommer til å bli veldig lei etter de første 14 dagene, ikke minst at noen skal bestemme at jeg skal begynne kl. 08.00. Dette slipper jeg nå og har forklart guttene og mannen min at jeg faktisk er på jobb her på kjøkkenet.”

Spennende fremtidsplaner. Motivasjonen fremover er at produktene hennes faktisk gir henne en del inntekter. ”Noen tror fortsatt at dette er en hobby, men da sier jeg klart ifra at det er firmaet mitt. Jeg må innrømme at jeg er stolt over å ha skapt noe nytt og unikt, som jeg ikke har sett andre steder. Jeg tror at alt går bra – så lenge man har tro på seg selv og sin idè. Det er vel det beste rådet jeg kan gi til andre mammagründere.”

Kreativmamma heier på Margrethe og oppfordrer alle til å besøke hennes hjemmeside.

 

Vi er glade over å kunngjøre at vi nå har 100 registrerte brukere på siden vår! Daglig er det i gjennomsnitt innom 60 lesere. Det er en god start! Siden åpningen i juli har forumet vært en inspirasjonsside for mammaer som vil leve et godt liv med barn, og som i tillegg har en spennende drøm de ønsker å realisere.

Vi har i løpet av kort tid lært hva det vil si å skape et slikt forum, og hatt erfaringer på godt og vondt. Den viktigste erfaringen er tilbakemeldinger fra alle forumets brukere. Dessverre har det oppstått noen startvansker når det gjelder den tekniske biten. Dette er vanlig med et nystartet forum, men vi er i ferd med å få kontroll over problemene nå. Dersom du lurer på noe, kontakt line@kreativmamma.no

Ellers ønsker vi alle kreative mammaer en fortsatt god dag med dette flotte diktet:

Våg å være

Våg å være ærlig
våg å være fri
våg å føle det du gjør
si det du vil si.
Kanskje de som holder munn
er reddere enn deg?
Der hvor alt er gått i lås
må noen åpne vei.

 

Våg å være sårbar
ingen er av stein.
Våg å vise hvor du står,
stå på egne bein.
Sterk er den som ser seg om
og velger veien selv.
Kanskje de som gjør deg vondt er svakest likevel?

 

Våg å være nykter
våg å leve nå.
Syng, om det er det du vil
gråt litt om du må.
Tiden er for kort til flukt,
bruk den mens du kan.
Noen trenger alt du er
og at du er sann.

Hans Olav Mørk 1995

Bilde: Line Emilie Sundquist Gjørtz

Kreativmamma er stolte over å presentere en konkurranse for mammabloggere. I tillegg til å være en inspirasjonsside for kreative mammaer, enten de er gründere eller har en hobby, ønsker vi også å være en side som tar opp ulike temaer knyttet til kvinnesak og barns oppvekstvilkår. Har du noe på hjertet, skriv! Du kan bli den heldige vinner og få ditt innlegg publisert på Kreativmamma.

Selve konkurransen går ut på at deltagerne skriver et innlegg i bloggen sin som passer Kreativmammas konsept. Deretter legger dere en link til innlegget i denne diskusjonstråden. Dette må gjøres innen 5. Oktober.

Innlegget må passe Kreativmammas konsept, men mulighetene er mange. Det kan være alt fra et innlegg om politikk, til strikkeoppskrifter, til barneoppdragelse eller et innlegg som handler om å være kvinne og selvstendig næringsdrivende. Slipp fantasien løs!

Vi plukker ut to vinnere som får innlegget sitt publisert på forsiden.

Mammablogging er kommet for å bli! I løpet av kort tid har fenomenet eksplodert på  internett. Det handler om gleden over å være mamma, men også frustrasjon og usikkerhet.  Bloggingen skaper et fellesskap av kvinner som deler gleder og sorger, og som støtter og  oppmuntrer hverandre.

Fakta om blogging
En blogg er en internettside med jevnlig oppdatering, der en eller flere bidragsytere, skriver små innlegg om hva som skjer. Noen blogger er rene dagboknotater, andre har et mer samfunnskritisk innhold, som for eksempel Sigruns blogg. Nye, personlige blogger popper stadig frem, og mange av dem er Mammablogger.

Et nettverk av mammaer
Gravide og førstegangsmødre er hyppige brukere av internett. Elisabet Lofthus, gründeren av Mammanett, forklarer fenomenet med at internett dekker et udekket behov de gravide har. Den gravide kan savne andre kvinner i sitt nettverk som hun kan lufte sine tanker med. ”Jeg har inntrykk av at gravide og nybakte mødre er generelt mer aktive på nett enn gjennomsnittsbefolkningen. I tillegg til å møte andre i samme situasjon, og å lese informasjon ønsker mange å uttrykke seg skriftlig og fortelle hele verden - eller i alle fall et større nettverk – om dette nye som skjer.”
I denne fasen av livet, er det også en del kvinner som starter med mammablogging.

Et positivt fokus
Bladet Mamma beskriver fenomenet, og hevder at de aller fleste mammabloggere skildrer det positive ved å være mamma. Jill Walker Rettberg, bloggforsker, mener at dette er riktig. I et intervju hevder hun at veien til et godt liv er å tenke positivt. Dessuten opplever mange av mammabloggerne at de støtter og oppmuntrer hverandre. ”Det ligger nok i alle oss kvinner at vi skal være til stede for hverandre. De negative tankene og erfaringene kan være lurt ikke å legge ut i offentligheten. Da er det større sjanse for at man angrer i ettertid.” Hun påpeker også at det er viktig at barnas anonymitet blir tatt hensyn til. Det er viktig å huske på at barna kan lese dette en gang i fremtiden, og da er det ikke sikkert det er så gøy å lese detaljer fra sin egen barndom. For enkelte barn kan dette være direkte pinlig.

Egen inspirasjonsside for mammabloggere
Lise, bloggeren Miriels verden, har alltid likt å skrive. Da hun var gravid og sykemeldt følte hun behov for å bruke tiden sin på noe og bloggingen startet som en hobby. Miriels verden er i dag en populær blogg med mange følgere. Hun har nettopp startet siden www.mammabloggere.com
Hun er i likhet med mange andre mammabloggere opptatt av å skjerme familielivet. ”Jeg har valgt å ha en anonym blogg og har derfor valgt kallenavnet Miriel. Venner og familie vet om bloggen min, men jeg ønsker ikke at naboen og fjerne bekjente skal lese for mye personlig informasjon.”

Miriel har mange meninger om ulike saker i mediene. Dette blogger hun ofte om. I tillegg blogger hun om det som småbarnsmødre generelt er opptatt av: hverdagsliv, barn, gode råd og kanskje litt underholdning. ”Jeg oppdaterer bloggen min jevnlig, i perioder daglig. Bloggingen har blitt mer enn en hobby siden jeg har så mange lesere.”

Kreativmamma og mammablogging
Kreativmamma har de eksterne bloggerne Mammadamen, Mammaguiden, Draw a Line, Fotoverden, Mamma4 og Våre vilde dager som samarbeidspartnere.

Vi ønsker alle mammabloggere velkommen til vårt forum!

Tausheten rundt abort er brutt. I den nye abortdebatten spør vi ikke om kvinnen skal ta abort, men hvorfor hun gjør det. Mens den gamle abortdebatten bar preg av skyttergravsretorikk, beveger den nye debatten seg i et videre spekter. Vi ønsker å bli kjent med kvinnen som tar abort.

Noen sliter i ettertid

I følge Anne Nordahl Broens forskning, sliter ofte kvinner som tar abort med angst og depresjoner opp til 5 år etter at den provoserte aborten er utført. Den samme undersøkelsen viser at enkelte også føler lettelse, men forskeren mener at det er på tide å ta hensyn til de kvinnene som ikke føler det slik. Både i form av bedre veiledning i en valgsituasjon, og eventuell psykologisk behandling i ettertid av aborten.

Bente Nymoen er ansatt som veileder for gravide, og møter gravide i den vanskelige valgsituasjonen daglig. Hun skriver følgende i Kreativmammas forum:  ”mange er utsatt for press fra ulike hold om abort. Kanskje er dette det riktige valget, men det hjelper ikke om jenta ikke får tid til å tenke selv. Jo flere "gode råd" fra omverden jo flere meniger å ta hensyn til i valget. De som er presset eller de som må skynde seg å ta abort ( pga svangerskapets lengde) er ofte de som reagerer mest i etterkant.”

Ansvaret hviler på kvinnen alene

Slik var det for 6-barnsmoren Hilde. I en følelsesladet debattartikkel i Aftenposten brøt hun tausheten rundt abort, og viste abortsaken fra en ny vinkel.  I artikkelen beskriver hun sin desperate situasjon: ”Det var en vanvittig opplevelse å bli gravid første gang. Jeg visste med det samme at jeg var blitt befruktet, det har jeg gjort hver gang. Mange slags følelser raste gjennom meg de ukene jeg var gravid; lykke, forventning, sorg, fortvilelse, skam, skyld, apati, ensomhet, frykt og kjærlighet. Jeg elsket det lille barnet i magen min, men jeg var ung, redd, alene og i krise. Omgivelsene mine var tydelig lettet over mitt valg, jeg tok abort. Tiden etterpå var forferdelig.” (Abort nr. 400 000, Aftenposten)

Med dette innlegget fikk de stemmeløse en stemme – kvinnen som har tatt abort, og som sørger i ettertid. Hilde har mottatt tilbakemeldinger fra kvinner som har vært i samme situasjon. De takker henne for at hun endelig snakker ut, og gir dem en stemme.

”Det er for lite omsorg i en selvbestemt abort,” sier hun. Vi sitter på en Cafe i Oslo og snakker om temaet. Det er lenge siden. Hun er nå mamma til 6 barn. Den eldste datteren er 17 år.
Likevel er det sårt å snakke om barnet som aldri kom. ”Jeg hadde hele min ungdomstid sagt at dersom jeg ble uplanlagt gravid, skulle jeg aldri ta abort. Da jeg plutselig sto midt i situasjonen, ble det vanskelig å følge mine verdier.  Han jeg var gravid med ville ikke bli far, og moren min mente det ville ødelegge livet mitt om jeg skulle få barnet. Jeg tok abort”.

Verdier – ikke penger

Hun har mange meninger om kvinnepolitikken som har preget det norske samfunn. Som feminist er hun for likeverd mellom kjønnene. Likevel opplever hun deler av feminismedebatten som kald og hard. ”Vi må få et større fokus på verdier, og ikke penger” sier hun engasjert til Kreativmamma. ”Menneskelige verdier, som verdien av moderskapet, og ikke minst verdien av et lite barn. Å være tenåringsmor, som jeg var i ferd med å bli den gangen, er ikke en ideell situasjon som må planlegges, men jeg er ikke i tvil om at det kan gå godt. Det er viktig å huske på at denne gruppen jenter trenger omsorg for å takle morsrollen. I vår kultur overlates foreldre i for stor grad til seg selv.”

Engasjert mamma

Hun snakker varmt om familien sin, som hun er opptatt av å prioritere. Å være 6-barnsmamma har i følge henne ikke vært et offer. ”Jeg har fått mye mer tilbake enn jeg har gitt.” Familien Lengali har klart seg bra med at hun har vært hjemmeværende i mange år. De bor på Hurum, og trives som plommen i egget. En sommer reiste storfamilien til Portugal i en gammel buss, som mannen hadde gjort om til en stor campingvogn. ”Mannen min og jeg er opptatt av å se potensialet i vår livssituasjon. Vi har faktisk klart oss fint på en inntekt og kontantstøtte i flere år. Det kommer mye an på hva man gjør ut av livet sitt – uansett livssituasjon.”

Etter at Hilde sto frem i Aftenposten om sine erfaringer knyttet til abort, har mange kvinner kontaktet henne. De bekrefter hennes opplevelser, og hun gleder seg over at sorgen etter en abort nå er mindre tabu. Da hun som usikker 17-åring skulle til samtale hos en sosionom knyttet til aborten, fikk hun beskjed om å se bort fra de sterke følelsene hun hadde til fosteret. Det reagerer hun på i ettertid. ”Morsinstinktet er sterkt, og heldigvis for det. Følelser kan ikke skrues av og på.”

Hun håper hennes åpenhet kan være med å bidra til et varmere samfunn.

 

Karoline er en velkjent stemme på Mammanett. Hun er brennende engasjert i spørsmål knyttet til barns oppvekstvilkår. En gang startet hun en tråd om holdninger alenemødre møter. ”Jeg mener ikke å reklamere for alenemortilværelsen, men det er viktig å vite at ordet ”alenemor” ikke er synonymt med å slite og ha det vanskelig.”

Om å havne i ”uløkka”

Gapestokken har fulgt kvinnen som ble gravid utenfor ekteskapet i århundrer. Barn av enslige mødre ble omtalt som ”lausunger” og var fritt vilt for mobbing fra både voksne og barn. I boken Mødre uten barn beskriver forfatteren Bjørn Steinar Meyer fenomenet. Boken handler om jordmoren Magnhild Lunder som drev en privat fødeklinikk for kvinner som hadde blitt gravide utenfor ekteskapet og som var tvunget til å levere fra seg barna sine. Virksomheten pågikk i tidsrommet 1931 – 1957.

Kvinnene var et tverrsnitt av befolkningen, og reiste fra alle kanter av Norge til jordmoren på Mysen. Noen hadde blitt forlatt av ungdomskjæresten, andre var blitt utsatt for misbruk og noen var skilt. Alle delte de samme skjebne – de skulle bli mødre uten barn. På den tiden fantes det ikke gode ordninger for enslige mødre. Det var derfor vanskelig for kvinnene å forsørge barnet. Skammen de påførte seg selv, det kommende barnet og sin familie var dessuten så alvorlig at de aller fleste kvinnene hadde ikke noe annet valg enn det jordmoren på Mysen kunne tilby. Hun var et nødvendig onde i et samfunn der kvinnen som mor kun hadde verdi dersom hun var gift med barnets far.

Fakta om enslige mødre

I 2007 ble 6464 barn i Norge født av enslige mødre (tall fra Statistisk Sentralbyrå). Det utgjør 11 prosent, en økning på to prosent fra 2002. Tall fra Mødrehjelpen i Danmark viser at enslige mødre har generelt lavere utdannelse enn kvinner fra parfamilier. Det er også en høyere andel yrkesaktive blant mødre i parfamilier enn blant enslige mødre. Enslige mødre mottar også mer attføring. Undersøkelser viser også at enslige mødre sliter mer økonomisk. De møter ofte motgang fra det offentlige og blant sine omgivelser. Dersom man havner i en slik situasjon, hviler det ofte en forventning på deg at det er noe du ikke skal klare.

Et godt liv som alenemor?

En artikkel i Bergens Tidende 1. juni 2008 viser et intervju med 3 enslige mødre. Kvinnene beskriver sin hverdag på godt og vondt. Alle understreker at alenemortilværelsen ikke bare er sorg, men også mye glede. Som en av dem påpeker: ”jeg slipper å diskutere barneoppdragelse.”

Alenemoren og sosiologen Sølvi Harm påpeker noe av det samme i kronikken ”En fornøyd single mamma” 26. Juni 2007. Selv ser hun på seg selv som en ressurssterk kvinne som kan klare seg bra på alle mulige måter, men hun har havnet i en ”stakkars deg”- gruppe bare fordi hun er alenemor. ”Norge er et av verdens beste land å være alenemor i. Lillegutt og jeg har det veldig fint,” skriver hun i kronikken. Hun ønsker å bryte med en del fordommer om at enslige mødre er ressursvake kvinner som kjemper mot systemet.

Hvem er dagens enslige mor?

Heldigvis har mye skjedd siden Jordmor Lunder drev sin virksomhet. Selv om enkelte negative holdninger lever i beste velgående, er livssituasjonen for enslige mødre betraktelig bedre enn tidligere generasjoner. Det ønsker Karoline mediene i større grad skal fokusere på. Siden hun både er alenemor, lite etablert og student havner hun i alle ”synes synd på”- statistikker.  Dette er hun ikke enig i! Hun stortrives som mammaen til Oda, og synes ikke det å bli mamma er noe å si stakkars for. Hun synes at man skal spare sympatien til de som mister et barn.”Det å bli alenemor betyr heller ikke at du har brent alle broer” sier hun engasjert. ”En kan velge å studere for å leve ut drømmene sine selv om en har blitt forelder og til og med alene!” 

Jeg møter henne på en koselig bokkafé i Hamar, der hun og datteren bor. Barnefaren har stiftet ny familie og bor på en annen kant av landet. De har aldri bodd sammen. Karoline påpeker at det ikke er til det beste for barnet at to foreldre som ikke elsker hverandre bor sammen. Det er, etter hennes mening, bedre for barnet å ha foreldre som har et godt samarbeidsklima enn å leve i en konfliktfullt tilværelse.

Karoline har reflektert mye over sin livssituasjon. Hun forteller sin historie med følelser. Det virker litt romantisk, til tider litt trist, men først og fremst er Karoline veldig takknemlig over å kunne være mammaen til Oda. Hun var 22 år da hun opplevde vendepunktet i livet sitt. Hun var gravid med en mann hun ikke elsket, og måtte legge om alle sine fremtidsplaner. I dag ser hun tilbake på dette som noe positivt. Noe som var riktig og bestemt der og da.

Uplanlagt, men riktig

Etter en lang periode med det hun tolket som sykdom, oppsøkte hun fastlegen med bekymring over at hun i en lengre periode hadde kastet opp og rast ned i vekt.  Legen mente hun burde ta en graviditetstest, for han hadde en mistanke om at hun kunne være gravid. Det var Karoline helt uforberedt på, og mange følelser oppsto der og da. Hun fikk etter hvert vite at hun var gravid og ikke syk. I all hast måtte hun legges inn på sykehuset. Ikke fordi hun var gravid, men fordi hun slet med ekstrem kvalme, og hadde gått ned flere kilo grunnet svangerskapet. ”Legen som henviste meg til sykehuset sa at dersom jeg ønsket abort, måtte det skje umiddelbart. Jeg var muligens 12 uker på vei. Da sa jeg med en gang at abort var uaktuelt for meg, og han syntes det var fint at jeg valgte barnet. Han sa at han som lege måtte gjøre sin plikt for de kvinnene som ønsket å fjerne barnet, men personlig tror jeg han ønsket at jeg skulle svare som jeg gjorde.

Jeg er ikke religiøs, så det ligger ikke noen slike føringer for at jeg ikke er tilhenger av abort, men valget var enkelt. For meg var det jo bare et valg som gjaldt – å beholde barnet.” Denne følelsen ble forsterket da hun ankom sykehuset, og ble brakt til en ultralydundersøkelse. ”Da jeg så det lille barnet mitt, følte jeg en sterk kjærlighet for det. Det var en ubeskrivelig følelse.”

Elsket fra første stund

Spontanreaksjonen fra nærmeste venner og foreldre var kjærlighet og støtte. ”Jeg følte barnet var ønsket fra første stund. Pappa skrev til og med et vakkert brev til barnet som han ikke en gang kjente. Det rørte meg.” Hun tørket tårene og tok en slurk av kaffen. ”Huff, se på meg, jeg blir så lett følsom.” Da hun sendte sms til venner om det uventede svangerskapet, fikk hun utelukkende positive tilbakemeldinger og støtteerklæringer. Ingen fortalte henne at hun skulle ta abort, og det syntes hun var deilig. ”Venner som ikke er så nære, som jeg møter for eksempel i studiesammenheng, kan spørre: ”hvorfor satt du deg i en slik situasjon når du kunne tatt abort?” Hva mener de med det? Oda er jo selve meningen med livet mitt.”

Hun fylte 23 år like etter at Oda ble født. ”Det er jo egentlig ikke ungt, men i følge dagens standard, er jeg vel ung.” En av fordelene ved å være ung mamma er at Oda har to flinke, unge besteforeldre, som har vært en god støtte for Karoline. De har alltid overskudd til barnebarnet sitt. Hun synes også det er fint å ha så mye tid til jenta si. ”Oda har som oftest korte dager i barnehagen, vi kan ha lange ferier og gjerne ta en ekstra fridag bare fordi vi føler for det innimellom. Det blir det slutt på når jeg begynner i jobb.” Hun skryter også av sine venner, som gjerne kommer innom og hilser på Oda i ny og ne. Sånn sett føler hun en viss stolthet over å være blant de første i venneflokken som har fått barn. Selv hadde hun forventet at hun skulle få et ensomt liv som student og at det skulle være vanskelig med studiegrupper, men det har faktisk ikke vært et problem. ”Mine med-studenter har aldri uttrykt noe problem med å jobbe hjemme hos meg på kveldene. Flere av dem har også satt pris på å kunne komme til et hjem, i stedet for en liten studenthybel, og den innstillingen de har møtt meg med har vært gull verdt gjennom utdannelsen!”

Det blir hva man gjør det til

Å få barn er ikke det samme som aldri å kunne gjøre det en føler for selv. Det er Karoline veldig bevisst på. Hun tror på å involvere barna i foreldrenes liv så fremt det er mulig. Hvis foreldrene må legge bort alt fra sitt gamle liv, vil det fort bli til at de ”bærer nag” til barna sine for alt de går glipp av, og da er det jo bedre å ta med seg barna på det en virkelig har lyst til, mener hun. ”Som student, er det klart at det er mye jeg har gått glipp av når det kommer til det sosiale ved studentlivet, men jeg har fått med meg det viktigste og har hatt anledning til å være nok sosial til at jeg ikke har følt meg utenfor studentmiljøet likevel. Jeg synes det er viktig at en ikke bare skal være mamma, selv om det er det som er ”hovedjobben” ens. En må få lov til å være kollega, studiekamerat, kjærest, venn og  datter også, selv om en mest av alt er mamma.”

Trives som mamma

Morsrollen har hatt en positiv påvirkning på henne. Hun er blitt mye mer fokusert og rolig. ”Jeg har gått fra å være en slubbert av en student til å møte opp og gjøre det jeg må til en hver tid. Selvsagt må jeg ta en del skippertak i ny og ne, for jeg er nok ikke så flink til å strukturere meg, men jeg gjør det bra til eksamenene og har nok fått en ekstra motivasjon til å gjøre det jeg må.” Hun har også blitt mer bekymret, og det kan til tider være litt plagsomt. ”Hva skjer med Oda hvis noe skjer med meg” og ”Hva skjer med meg hvis noe skjer med Oda” er jo tanker som slår en innimellom.”

Som alenemor har hun også en del livserfaring. Hun ønsker å dele noen av hennes tanker, slik at også andre enslige mødre kan ha noe fint å se frem til. ”Det er mange fordeler med å være alenemor.  Hver av foreldrene kan vie barnet 100% oppmerksomhet og få 100% tilbake den tida de er sammen. Dessuten er alenetiden til meg og Oda dyrebar. Jeg tror nok at vi blir litt bedre kjent med hverandre.” Hun tror at dersom fokuset på alenemødre hadde gått bort fra ”stakkars deg” til det positive, hadde færre tatt abort. ”Jeg har hørt om jenter som tar abort fordi de tror at det betyr ”slutten” på livet. Hvis de hadde fått hørt om andre sider enn ”stakkars deg”, så kanskje de hadde tatt et annet valg? Det er ikke synd på noen som får en blid og fornøyd jente, som jeg har fått. Oda lyser opp hverdagen min.”

Noen sliter

Jeg merker at jeg møter mine egne fordommer når hun sier dette. Selv har jeg også alltid sett på det å være alenemor som det samme som å ha det vanskelig. Og for noen er det jo også det. Dersom man mangler nettverk som kan støtte deg, kan det være vanskelig. Dessuten er det mange alenemødre som er forlatt av mannen sin under svangerskapet, og sånn sett er det jo litt synd på alenemødre. Jeg spør Karoline hva hun mener om dette.” Det er klart at det er enkelte ting som er litt mer krevende, og jeg sier ikke at det er enkelt. Det er en kabal som skal gå opp med pass og henting og levering og alt sånn, men vi er da innstilt på at det er sånn!” Hun påpeker også at det finnes problemer for enhver livssituasjon. Også samboere og ektefeller har problemer, men de møter andre former for utfordringer. ”Jeg hører ofte om mødre som klager over at samboeren aldri gjør jobben han burde med hus og barn. I mitt tilfelle er jo dette veldig enkelt – alt i mitt hjem er mitt ansvar. Sånn sett har jeg ingen å krangle med når det gjelder husarbeid.”

Men hva tenkte du om enslige mødre før du ble mor? ”Morsomt at du spør om dette, for jeg hadde en del fordommer om slike kvinner før jeg selv havnet i situasjonen. Da jeg så unge, enslige mødre under studiene tenkte jeg at de hadde vært useriøse. Jeg trodde aldri at jeg skulle bli alenemor.” Hun ser det som sin oppgave å avkrefte en del av holdningene som er ganske selvsagte i dagens samfunn knyttet til enslige mødre. ”I dagens samfunn er ikke konsekvensene så store. Økonomien min er god, og selv om jeg til tider kan være stramt, så tror jeg ikke at det er noe vanskeligere å være enslig mor enn samboende eller gift mor om dagen.”

Hva med barnets far? Samarbeidet med barnets far fungerte ikke så bra i begynnelsen. Hun ble gravid etter bare et kort forhold, og barnefaren var ikke akkurat klar for farsrollen. ”Da han senere kontaktet meg for å bygge en relasjon til vår datter, måtte jeg virkelig sette mine egne behov til side. Oda hadde rett på kontakt med faren, og derfor var det viktig at ikke min bitterhet sto i veien. I dag har jeg tilgitt ham, og vi har god kontakt og et godt samarbeid med både han og hans nye samboer.

Ingen er supermamma! Et av rådene hun vil gi til kommende mødre, enslig eller ikke, er at man ikke skal forsøke å være en supermamma. Dette har hun lært under studiene. I eksamensperioder, kan ting være ganske hektisk, og da blir husarbeid lagt litt på hylla. ”Tid sammen med Oda er alltid førsteprioritet. Det er viktig at jeg ikke prøver å gjøre alt så perfekt i tillegg, for dersom jeg blir stresset, blir jeg en dårlig mor.” Hun ønsker å spre et budskap om at det å være enslig mor faktisk ikke er så ille som alle skal ha det til. Det var en av grunnene til at hun startet diskusjonstråden på Mammanett. ”Et uventet svangerskap er ikke det verste man kan oppleve. Etter min mening problematiserer vi mye i dagens samfunn, og da jeg selv sto i situasjonen, var det som om instinktene mine tok over en periode. Dette skulle jeg bare klare.” Hun synes det er trist at enkelte kvinner i hennes situasjon opplever en forventning om abort når de havner i hennes livssituasjon. ”Livet blir hva man gjør det til, dette gjelder alle, uansett livssituasjon. Gjør derfor det beste ut av livet ditt, og ikke fokuser på ulemper.”

Sånn ble det!
”Synes du skal skrive noe positivt om det å bli gravid alene og om å være alenemor. Da jeg var gravid med min sønn, møtte jeg så mye medlidenhet siden jeg var alene, men faktum var at jeg følte takknemlighet over å ha fått muligheten til å bli gravid. Selvsagt var det veldig trist at jeg skulle klare dette alene, men da er det kanskje enda viktigere å få vite litt positive historier om enslige mødre, og ikke bare den stakkars alenemoren på NAV. Synes det er viktig å få frem at ikke alle enslige mødre sliter og har det vanskelig. Jeg hadde aldri tenkt at jeg skulle bli alenemor, men sånn ble det. Jeg er ikke typen til å tenke over at livet kunne ha vært annerledes. Det er bare sånn, og da gjør jeg det beste ut av livssituasjonen min.” Enestående mamma 23 år, bosatt på Romerike

”I filmer er det gjerne slik: Hun tar en graviditetstest uten at han vet om det. Hun kommer bakfra, slenger seg rundt halsen på ham og forteller at hun har en hemmelighet. Hun er gravid. Han tar henne i armene og sier hvor lykkelig han er, og hun smiler hengivent tilbake. For meg var det ikke slik. Jeg tok en graviditetstest i en studentleilighet i Edinburgh, alene, en mørk torsdagskveld i mars. Jeg vet ikke hva jeg følte. En slags lykkeangst.” (Julie Gjørven, Råtekst 1999)

Jeg har siden vinteren 2007 arbeidet med boken ”Ikke bare mamma”, som jeg er så heldig å få utgitt av Kristiansen forlag denne høsten. Bakgrunnen for mitt engasjement for unge mødre, er at jeg opplever at samfunnet som helhet, både i offentlig sektor og de unge mødres omgivelser, er lite forberedt på at enkelte kvinner kan få barn ved et tidspunkt som ikke passer.

Hva er en ung mor?
Å ønske seg barn for tidlig i 20-årene er i følge forskeren Malin Noem Ravn noe man ikke skal snakke høyt om. Hun har i undersøkelsen ”Barn – et fritt valg?” forsket på holdninger knyttet til moderskap og forventninger knyttet til dette.  Dette opplever også jeg blant mine intervjuobjekter i ”Ikke bare mamma.” Her er noen utsagn fra kvinner som har blitt mødre i alderen 20-24 år:

”Jeg og kjæresten min planlegger barn nå. Jeg er 23 år og han er snart 25. Vi går begge på medisinstudiet, men har ikke kommet lenger enn til 2. året. Alle foreleserne vi har innom klassene våre heier oss fram og synes vi skal starte med barn. Likevel er det sånn at vi begge føler at samfunnet ser på oss som unge foreldre. Hvorfor er det sånn? Er vi virkelig så unge?
Jeg skjønner at det kan bli tungt å studere mens jeg har barn, men jeg har alltid vært veldig aktiv og gjort mye ved siden av skolen. Innser at jeg må gi opp en del av hobbyene mine, men har vært student og levd det frie liv i 4,5 år nå, og føler meg klar til å etablere meg og få barn. Det er det visst ingen rundt meg som skjønner. Tror veldig mange ville skjønt at jeg ville beholde et barn dersom jeg med et uhell skulle bli gravid, men ikke mange skjønner at man planlegger det."
23 år gammel student fra Trondheim

”Ble veldig glad for at noen har lyst å skrive om unge mødre og fordommer, vanskeligheter og gleder som de møter. Er selv 20 år og alenemor til en skjønn jente på fire måneder. Var student når jeg ble høyst uplanlagt gravid. Har fått mye støtte fra familie og venner og det betyr jo veldig mye, men er litt sjokkert over fordommer og noen reaksjoner. "Ja om du velger å beholde barnet så må du ta hånd om det selv og ofre ditt eget liv. Ikke tro at andre vil stille opp". Denne innstillingen har jeg møtt ganske ofte, noen sier ting mer indirekte, men man skjønner enda hva de mener. Visst har jeg tenkt å ta hånd om ungen min selv. Jeg vet at jeg er en resurssterk person som vil greie det. Men det hadde vært greit å møte vennlige folk som ikke ser ned på deg og som kan tilby å hjelpe, med barnepass eller brukt barnetøy. Som ikke gir utrykk for at livet ditt nå er ødelagt... Jeg ville absolutt kjøpt din bok. Stå på for oss unge mødre!”  Kvinne 20 år fra Oslo

"Denne boken tror jeg det er stort behov for. Jeg var 22 da jeg fikk mitt første barn.
Har fått mange reaksjoner på at jeg var så ung, men hadde en utrolig positiv lege som oppmuntret meg i en vanskelig situasjon. Han mente at det var bra å få barn i ung alder fordi da er kroppen på sitt beste og man har større sjanse for å få et lett svangerskap uten komplikasjoner. Dessuten er man fortsatt ung når barna er store og ikke gamle som han selv var. Han sa det selv: ”jeg er for gammel til å ha tenåringssønner.” Jeg skal kjøpe boken din og kjøpe den til alle dem som mener jeg var for ung da jeg ble mamma." Kvinne 25 fra Grenland

 

"Jeg syns du bør nevne noe om hvor raskt ting har endret seg. Jeg kommer til å bli mor bare et halvt år før min mor, i en alder av 23. Da mamma var gravid, hadde parene i deres omgangskrets minst ett barn. 20 år senere er det vanskelig å se for seg at det er normalt å være to- og trebarnsforeldre midt i tyveårene. Hva har skjedd? Hvorfor har de samme kvinnene som da levde i et samfunn der det var normalt å få barn tidlig, plutselig snudd og er med på det at "det er alt for tidlig"? Har frigjøringen på 70-tallet all skyld?” Kvinne 23 fra Haugesund

”Jeg var 21 år da jeg ble mamma og jenta vår er planlagt. Likevel fikk jeg spørsmål om jeg hadde tenkt på abort (hvem tenker vel på det når barnet er planlagt?!), hva jeg skulle gjøre med studiene, hvordan vi skulle klare oss økonomisk osv. Midt i gledesrusen over å vente barn, noe som for meg var "alt jeg ønsket meg", ble jeg veldig trist over at ingen reagerte med glede over at jeg var gravid. Jeg synes ikke det er spesielt vanskelig å være ung mor, men det som er vanskelig med det, er reaksjonene jeg møter. Jeg føler jeg må forsvare mine valg litt mer siden jeg er ung, og det er feil!” Kvinne 23 fra Bergen

Hva med tenåringsmødre?
Hvis presset er så stort på kvinner i 20-årene, som er den alderen man biologisk er best rustet til å bli mamma. Hvordan er da presset på de som blir gravide i tenårene?
I Artikkelen ”De glemte mødrene”, forteller jeg om en 17 år gammel jente som satt med en positiv graviditetstest i hånden. Hennes første tanke var abort, men etter å ha snakket med sin mor, bestemte hun seg for å beholde barnet. Motgangen var massiv fra enkelte nære familiemedlemmer og venner. Historien ender godt – hun fullførte videregående med flere 5-ere og 6-ere på vitnemålet. Datteren er dessuten et lykkelig og harmonisk barn som er elsket av mange. Men hva med de som opplever den samme motstanden og ikke takler det?

I Danmark har organisasjonen Mødrehjælpen snudd på flisa. I stedet for å se på tenåringsmødre som et problemområde, ser de på kvinnene som en ressurs. I en artikkel jeg har skrevet for Mammanett, Vi tror på deg, intervjuer jeg talskvinnen Kira West. Hun kan ikke forstå hvordan Danmark hadde sett ut i dag uten Mødrehjælpen.

Mødrehjælpens høye beskytter er Kronprinsesse Mary. Hun har ved flere anledninger besøkt organisasjonen og snakket med de unge mødrene. Det har gjort inntrykk på henne. Kira West fortalte en situasjon der Mary hadde fortalt de unge mødrene om hvor viktig det var å ha nærmeste familie rundt seg når man ble mamma. Hun fortalte om hvor positivt det var for henne å ringe hjem til søsteren i Australia, som hadde mer erfaring med barn. Da fortalte en av de unge mødrene at hun ikke hadde noen i familien å spørre. Moren var rusmisbruker, faren hadde hun aldri sett og dessuten hadde hun 2 brødre i fengsel. Da begynte Kronprinsessen å gråte.

Hvem er de unge mødrene?

Det finnes lite forskning på dette i Norge, men Mødrehjælpen i Danmark sitter på mye erfaring og kunnskap som etter min mening kan passe inn i Norske forhold. Jeg ønsker å understreke at mitt arbeid heller ikke er basert på nøytral, akademisk forskning. Boken min er en skjønnlitterær dokumentar. Jeg håper derimot at den kan bidra til mer forskning og bedre tiltak på dette feltet.

Blant gruppen unge mødre, er det mange ulike historier. Noen kommer fra gode oppvekstvilkår, og trenger ikke så mye hjelp. De kan kanskje trenge litt støtte og hjelp i begynnelsen – spesielt hvis svangerskapet ikke er planlagt og utdannelsen enda ikke er på plass. Andre sliter derimot med omfattende problemer som spiseforstyrrelser, psykiatriske diagnoser og svakt nettverk. Den største gruppen er unge, usikre jenter som har 16, 18 eller 21 år bak seg med omsorgssvikt, mobbing på skolen, rusmisbruk og andre vonde opplevelser. De har med andre ord ikke de beste forutsetninger for å bli mødre, men Mødrehjælpen ønsker å fange dem opp slik at de kan styrkes i foreldrerollen. Organisasjonens slagord er ”Vi tror på deg.” Høres det ikke flott ut?

Blant mødrehjælpens tiltak

1)    De unge mødrene samles i grupper i begynnelsen av svangerskapet og gennomgår i gruppen et graviditetsforløp, et barselsforløp og et uddannelses- og yrkesforløb. Mødrene får i tillegg individuell behandling og rådgivning etter behov. Noen varer helt til barnet er 3 år, andre avsluttes tidligere. Gruppetilhørigheten er viktig for de unge mødrenes psykiske helse, og for at de skal styrkes i troen på seg selv. Når de ser eksempler på andre unge mødre som klarer oppgaven, blir dette noe å strekke seg etter.

2)    Frivillige mentorer hjelper de unge mødrene med både praktisk arbeid, som barnepass, lekser og organisering, men er også der for de unge mødrene dersom de trenger en god samtalepartner. Det er viktig for organisasjonen at dette ikke skal være lønnet arbeid. ”Mødrehjælpen skal være et supplement til det offentlige, og terskelen skal være lavere. Vi ønsker å skape en tillitsfull relasjon til de unge mødrene, noe de kommunalt ansatte ofte ikke oppnår. Mentorene fungerer mer som en erstatning for venner og familie dersom den unge moren har et svakt nettverk. Relasjonene er ofte varige.”

3)    Organisasjonen har 400 frivillige medhjelpere som hvert år legger tusenvis av timer i frivillig arbeid. Det arrangeres sosiale treff, barnebursdager, ferier og barnepass. Dessuten driver organisasjonen flere butikker med brukte barneklær og -utstyr. Butikkene drives utelukkende på frivillig basis, og gir organisasjonen en god ekstrainntekt.

4)    Mødrehjælpen samarbeider med et kollektiv for unge, sårbare mødre under utdanning, kalt Aleksandrakollegiet. 88% av beboerne på dette kollektivet fullfører en utdannelse. Dette styrker også mulighetene for kvinnene i jobbsammenheng. Det betyr at flere vil bli økonomisk selvstendige og færre vil være avhengig av sosialhjelp fra staten.

Debatt: Har unge mødre tilgang på et godt nok støtteapparat?

 

Velkommen til debatt!

Vi i Kreativmamma er glade for at så mange politikere fra ulike partier har sagt ja til å delta i debatten. De som kommer er:

Christina Ramsøy, Senterungdommen

Sylvi Listhaug, Fremskrittspartiet

Audun Hjertager, Miljøpartiet de Grønne

Linda Cathrine Hofstad Helleland, Høyre

Inger Lise Hansen, Kristelig folkeparti

I tillegg kommer Bente Nymoen, som er utdannet sykepleier og jobber som veileder for vanskeligstilte gravide, og Chrstina Ek fra organisasjonen Menneskeverd.

Flere unge mødre vil legge inn sine personlige erfaringer.

Ellers er debatten åpen for alle som er interressert!