Kreativ mamma

Jeg våkner av en slags trøtt pludring fra barnesenga på rommet vårt. Fortumlent og trøtt går jeg ut av senga og henter lille Solstråle ut av senga si. Klokken er ti over halv fire på natten og det er tid for nattmåltid for den lille. På vei bort til senga går pludringen hennes over til utålmodige “gimegmatenminnålyder” så jeg skynder meg tilbake med henne over i storsenga hvor matstasjonen åpnes i all hast, halvt i ørska. Full av energi og livskraft suger hun i seg den livgivende morsmelka. Fint det. Bare synd det er gal tid på døgnet . Vi skulle jo ha sovet nå.

Skrevet av Britta Karin Strømholt, gjesteskribent Ikke bare mamma

Det ser ikke ut som hun er ferdig med det første. I håp om at det allikevel skal gå fort før hun sovner igjen tenker jeg på hvor godt det hadde vært å sove hele natten gjennom. Det er nesten som jeg har glemt hvordan det var å sove en hel natt uten avbrudd. Trøtt og fortumlet tenker jeg at jeg gleder meg til amming og nattevåk er over. Gleder meg til hun blir stor og kan lage seg mat selv. Mens hun ligger der og slurper i seg melken kommer jeg til å tenke på hvordan livet var før. Det var så enkelt. Jeg hadde ingen forpliktelser. Kunne leve mitt eget liv. Det var kun meg og videre bare meg selv å ta hensyn til. Eller la være. Alt som falt meg inn kunne jeg ta meg til. Det var jo bare jeg som ville fått smake på eventuelle konsekvenser. Slik er det ikke lenger… De spurte meg om dette da lille Solstråle var på vei. “Er det ikke tidlig? Har du virkelig levd livet ditt?”…

Tankene vandrer videre tilbake til de gamle dager hvor det bare var meg. Inni hodet mitt blar jeg i de tilbakelagte kapitler. De fleste av sidene er fargerike, fulle av minner om vennskap, lek og moro. Noen av sidene er likevel rablet til. De ser gråe og triste ut. Heldigvis er det ikke så mange av dem. De ble nok bare til etter en kjedelig dag på skolen eller en mislykket tur ut på byen. Jeg tenker videre tilbake på livet jeg levde for et drøyt år siden. Helger fulle av moro og det som hører med. Seine kvelder med voksenbrus og hurramegrundt-byturer i de sene nattetimer. Det var fine tider med mange festligheter. Nå er de erstattet av nattevåk og barnegråt…

Den energiske glupsingen fra Solstråle begynner å gi seg nå. Øynene ser tunge ut. Hun titter opp på meg med de mørkeblå dype øynene sine og gir meg et vagt, men dog tilfreds smil før øynene faller igjen. Hun ligger i armene mine og sover sin uskyldigste søvn. Så skjør, så nydelig, så vakker. En sterk trang til å beskytte henne oppstår og jeg nøler før jeg reiser meg opp for å legge henne i sin egen seng igjen. Vil bare verne om henne, holde henne og ha henne nær meg. Jeg ser på henne mens hun sover. Hun har virkelig snudd opp ned på både døgn og liv. Hodet mitt våkner og med ett vil jeg ikke at hun skal bli stor. Ikke enda. Vil bare holde fast ved denne stunden litt til. En dag skal hun bli stor. Da skal hun bli selvstendig, voksen… Mer nattevåk og den slags ? Ja, for dette er ikke dagen for lille Solstråle å bli stor på. Først skal jeg klemme henne, kose henne, elske henne og være bunnløst glad i henne - som den lille solstrålen hun er nå.

Jeg vil så gjerne svare dem. De som spurte. Jeg har virkelig ikke levd livet. Jeg har ikke det. Ikke før nå.

Løp og kjøp Ikke bare mamma!

Mammadamen: fra megmegmeg til idealistisk mamma

I Danmark har Mødrehjælpen drevet prosjektet ”I Gang” rettet mot gravide og unge sårbare mødre. Gruppetilbud og individuell rådgivning har hjulpet mange. ”De unge gravide har ofte store problemer knyttet til oppvekstvilkår og manglende skolegang. Likevel har de en stor vilje til å takle morsrollen, og i det ligger et sterkt potensiale.”

For barnets skyld. Kira West er politisk konsulent for organisasjonen. ”Mødrehjælpen er der for de som opplever at det å være foreldre er vanskelig. Vi ønsker å styrke foreldrerollen for barnets skyld.” Et Danmark uten Mødrehjælpen kan hun vanskelig se for seg. Organisasjonen tar seg av de mest sårbare mødrene i samfunnet. De ansatte ved organisasjonen kan vise til statistikker over at arbeidet deres hjelper.

Blant gruppen unge mødre, er det mange ulike historier. Noen av dem kommer fra gode oppvekstvilkår, og trenger ikke så mye hjelp. De kan kanskje trenge litt støtte og hjelp i begynnelsen – spesielt hvis svangerskapet ikke er planlagt og utdannelsen enda ikke er på plass. Andre sliter derimot med omfattende problemer som spiseforstyrrelser, psykiatriske diagnoser og svakt nettverk. ”Den største gruppen er unge, usikre jenter som har 16, 18 eller 21 år bak seg med omsorgssvikt, mobbing på skolen, rusmisbruk og andre vonde opplevelser. De har med andre ord ikke de beste forutsetninger for å bli mødre, men vi ønsker å fange dem opp slik at de kan styrkes i foreldrerollen.”

”Når hun klarer det, så klarer også jeg det!” Mødrehjælpen har valgt slagordet ”Vi tror på deg!” I følge West er dette et budskap de unge mødrene savner i deres livssituasjon. De møter mye motgang – både fra nærmeste familie og fra det offentlige. Enkelte mister også flere venner under graviditeten. For noen av mødrene er det vanskelig å vite hvordan de skal takle alt fra det å være mamma, til en gang i fremtiden å skaffe seg en jobb. Dessverre blir mange unge mødre avhengig av sosialhjelp fra staten fremfor at de jobber. ”Det er en kjempeviktig motivasjonsfaktor for mødrene at vi fokuserer på alt de kan få til, fremfor alt de ikke kan få til. Mange av dem har opplevd massiv kritikk, og vårt positive fokus forsterker også potensialet de sitter med til å klare rollen som mor, og på sikt yrkeskvinne.”

De unge mødrene samles i grupper i begynnelsen av svangerskapet og gennomgår i gruppen et graviditetsforløp, et barselsforløp og et uddannelses- og yrkesforløb. Mødrene får i tillegg individuell behandling og rådgivning etter behov. Noen varer helt til barnet er 3 år, andre avsluttes tidligere. Gruppetilhørigheten er viktig for de unge mødrenes psykiske helse, og for at de skal styrkes i troen på seg selv. Når de ser eksempler på andre unge mødre som klarer oppgaven, blir dette noe å strekke seg etter.

Mødrehjælpen er derfor opptatt av å formidle de positive historiene samtidig som de ikke skal idyllisere det. ”I Mødrehjælpens grupper får de unge mødrene det mange mødre tar for gitt – støtte til å takle utfordringer som foreldre. Det er sikkert grunner til at kvinnene møter motgang når de blir gravide, men det gjør ikke akkurat saken bedre dersom de ikke får støtte. Vi mener at barnet har krav på gode oppvekstvilkår.”

Frivillige mentorer. Organisasjonen har 400 frivillige medhjelpere som hvert år legger tusenvis av timer i frivillig arbeid. Det arrangeres sosiale treff, barnebursdager, ferier og barnepass. Dessuten driver organisasjonen flere butikker med brukte barneklær og -utstyr. Butikkene drives utelukkende på frivillig basis, og gir organisasjonen en god ekstrainntekt. Mødrehjælpens medlemsblad kunne 16. Desember 2008 fortelle om Majken, som ble mor som 19-åring, og som fikk 53-årige Gitte som mentor. Dette startet et varmt og nært vennskap mellom de to, og Gitte var en viktig støtte for Majken, da hun flere ganger opplevde at det å være mamma var vanskelig.

Mentorene hjelper de unge mødrene med både praktisk arbeid, som barnepass, lekser og organisering, men er også der for de unge mødrene dersom de trenger en god samtalepartner. Det er viktig for organisasjonen at dette ikke skal være lønnet arbeid. ”Mødrehjælpen skal være et supplement til det offentlige, og terskelen skal være lavere. Vi ønsker å skape en tillitsfull relasjon til de unge mødrene, noe de kommunalt ansatte ofte ikke oppnår. Mentorene fungerer mer som en erstatning for venner og familie dersom den unge moren har et svakt nettverk. Relasjonene er ofte varige.”

Det nytter! Å følge opp de unge mødrene koster en del penger. Organisasjonen mottar støtte både fra staten og fra private donasjoner. Kostnadene knyttet til oppfølging av den unge moren er noe samfunnet på sikt vil tjene inn igjen, i form av økte skatteinntekter.
Mødrehjælpen samarbeider med et kollektiv for unge, sårbare mødre under utdanning, kalt Aleksandrakollegiet. 88% av beboerne på dette kollektivet fullfører en utdannelse. Dette styrker også mulighetene for kvinnene i jobbsammenheng. Det betyr at flere vil bli økonomisk selvstendige og færre vil være avhengig av sosialhjelp fra staten.

”Vi fanger kvinnene opp på kanten av stupet. Barnevernet griper inn når kvinnene allerede har falt ned. Sånn sett er vår oppgave svært viktig. Både for enkeltmenneskets og samfunnets skyld,” West snakker engasjert om arbeidet og påpeker også en annen viktig faktor. De som blir mødre i tenårene har ofte selv mødre som er tenåringsmødre. Dersom kvinnen takler morsrollen og tar en utdannelse, er det mindre sjanse for at barnet følger dette mønsteret. Kanskje vil det på sikt redusere antall tenåringssvangerskap? Det vil i så fall fremtiden vise.

Fotograf: Line Sveen

Les mer om linepetrine stiftelsen her!

Har unge mødre tilgang på et godt nok støtteapparat? Følg debatten her!

HENNE deler i mai 2010 ut Startknappen for fjerde år på rad. Prisen skal gå til en dyktig kvinne med en unik idè og gjennomføringsevne. Hun må ha startet en bedrift som går godt og har et utviklingspotensial. Kreativmamma ønsker å oppfordre alle til å delta. La oss synliggjøre oss selv via denne konkurransen!

Juryen består av Ellen Arnstad, sjefredaktør i HENNE og fjorårets vinnere: Mette Grimsgaard og Charlotte Bjørn Gamst fra butikkjeden Handysize.

Kriterier for deltagelse:

1)    Gründeren må selv stå bak ideen og til daglig arbeide i bedriften.
2)    Gründeren må ha en visjon og klare mål for foretaket
3)    Bedriften må være i en positiv økonomisk utvikling.
4)    Bedriften må ha utviklingspotensial, både når det gjelder produkt og økonomi.
5)    Deltagerne må være kvinner under 35 år.

Søknaden må inneholde følgende:

1)    Beskrivelse av grunnideen
2)    Oversikt over økonomien og antall ansatte

Fortell også kort om hva som har vært inspirasjonen bak foretaket samt visjon og mål for videre drift.

Fem kandidater plukkes ut og presenteres gjennom våren i egne reportasjer for HENNE, fra første utgave i 2010.

Søknad sendes til grunder@henne.no

Kreativmamma ønsker å oppfordre alle Mammagründere til å løfte frem og oppmuntre hverandre, i takt med at man løfter frem seg selv, sine drømmer og sin skaperkraft. Månedens konkurranse går ut på å synliggjøre en kvinnelig gründer du liker spesielt godt, og gi denne personen ros og omtale. Vi plukker ut det beste innlegget, og premien er ”Kunsten å lykkes,” skrevet av Elisabet Gulner.

Kjenner du en mammagründer som har gjort noe bra? Gjerne en mammagründer som både ivaretar sine økonomiske forpliktelser og samtidig bevarer sitt hjerte. Fortell om hennes virksomhet, legg gjerne inn en link dersom firmaet har en egen hjemmeside og bli med i den spennende konkurransen!

Å gi andre ros i en sammenheng, sørger for at du muligens får det samme tilbake en annen gang. Vi kvinner er dyktige til å danne nettverk, og til å dele erfaringer på godt og vondt. Det er en styrke vi skal holde fast ved.
Bli med i konkurransen, ved å skrive et innlegg i kommentarfeltet under artikkelen. Vi ser frem til å lese om alle de flotte, entusiastiske og dyktige mammagründerne som bor rundt om i landet vårt.

Konkurransen varer til 1. november.

Damefeber er et årlig arrangement som Elisabet Gullner ved Damebedrift står for. Målet er å gi kvinnelige etablerere et lite puff, så de både våger og vil satse mer. Regjeringen ønsker en kvinneandel på 40% av alle kvinnelige gründere innen 2013. Dette er i følge Virre Vapp – gründer Lise Arvesen naivt. I beste fall tror hun dette vil skje innen 2023 – 10 år senere. Hva skal til for at flere kvinnelige gründere våger å satse på ideene sine?

Flink pike-syndromet. Ellen Vahr holdt et foredrag om sitt liv som "prestasjonsprinsesse." I 20 år arbeidet hun i et maskulint miljø og var opptatt av å være flink pike. Plutselig sa det stopp. Den lille jenta som hadde mål og drømmer for livet, hadde vært mer opptatt av de ytre forventningene enn å følge hjertet sitt. Som liten hadde hun vært kreativ og filosoferende. Da hun gikk inn i de voksnes rekker, opplevde hun derimot andre forventninger. Hun ønsket å være flink pike. Tok utdannelse innenfor økonomi og klatret til topps på karrierestigen. Som mor hadde hun konstant dårlig samvittighet fordi hun ikke klarte å være 100% tilstede i sine barns liv.

Mens arbeidskollegaene diskuterte siste nytt fra Dagens Næringsliv og aksjekurser, var Ellen mer opptatt av filosofi og positiv tankevirksomhet. En dag bestemte hun seg for å bryte opp og satse på drømmene sine. Det skulle gå noen år før hun våget å starte sin egen bedrift, men da valgte hun endelig noe som baserte seg på magefølelsen og det som samsvarte med hennes verdier. Feminin kraft, som hun kaller det. Forandringen var total. Aller mest på det personlige planet. Endelig er hun tilfreds med livet sitt. I dag driver hun et senter for kvinnelige etablerere. Hun har funnet roen inni seg selv og føler hun er på rett plass. Den kompetansen og livserfaringen hun sitter inne med, ønsker hun å dele med andre kvinner.

Jenter, vi må satse større! Lise Arvesen er min samarbeidspartner på Kreativmamma og en kvinne jeg virkelig ser opp til. Uredd sto hun på scenen og kritiserte både Innovasjon Norge og diverse ministere for å svikte de kvinnelige gründerne. Også gründerne selv fikk en liten oppvåkning. Vi må tenke større, se utover horisonten. Man kommer ingen vei bare ved å drive et enhetsforetak. Helst ønsker hun å senke grensen for et AS fra 100 000 til 50 000 slik at flere kan opprette AS tidligere. Hun gir også politikerne kritikk for at de ikke bevilger nok penger til kvinnelige etablerere. En gründer utsetter seg selv for en økonomisk risiko. Mange kvinner tør nok ikke satse på grunn av redselen for og mislykkes.

Kanskje har Lise litt rett, kanskje Ellen. Diplomatisk som jeg er, gir jeg begge to litt rett. Som kvinnelig gründer må jeg ærlig innrømme at det ikke er profittmaksimering som motiverer meg. Er dette så ille? Jeg synes ikke vi skal spille på mannens premisser, og skape et samfunn basert på karriere og økonomi fremfor menneskeverd og solidaritet.

Verdensøkonomien er basert på en kapitalisme som daglig utnytter arbeidskraft i totalitære stater og fattige land, utsetter planeten for stor skade og som har økt forskjellen mellom fattig og rik. Barn i dagens Norge vokser opp i en stresset hverdag, fordi arbeidslivet ikke har familien i fokus, men karrieren. Vi som er småbarnsforeldre har nok ikke vært flinke nok til å stå på barrikaden for å få mer tid til familien. At mange kvinnelige gründere ønsker seg ut fra en tidsklemmepreget hverdag har jeg full forståelse for. Ellen Vahrs budskap treffer meg derfor midt i hjertet fordi jeg selv ikke ønsker å være en del av den virkeligheten som tok henne 20 år å bryte ut av.

Forandring må skje fra innsiden, ikke utsiden. Samtidig ser jeg også Lises poeng med at vi burde satse større, og ansette flere. Å skape arbeidsplasser for andre er viktig for samfunnet vårt, og vi får dessuten en friere tilværelse som bedriftsledere. Vi kan heller ikke foreta de store forandringene ved å stå utenfor og kritisere en arena vi ikke ønsker å ta del i. Da blir kanskje mange av de negative verdiene næringslivet formidler stående på stedet hvil.

Hvorfor må det være enten/eller? Hvorfor skal våre rollemodeller enten være Kjell Inge Røkke eller den hjemmeværende husmor? Finnes det et svar midt i mellom? Kanskje skal vi som er kvinner lære mannfolka å tenke litt mer på mykere verdier? Innføre feminin kraft. Vel, da må vi nok satse større likevel. Fremstå som gode ledere. Som tar hensyn til planeten vår, arbeidsforholdene i den 3. verden og de ansattes omsorgsforpliktelser i hjemmet. Og som legger bort arbeidet i helgene og tar med familien på tur i skogen med kakao i sekken.

VI kan forandre verden! (iallefall næringslivet.)

Hva skal til for at flere kvinnelige gründere skal våge å satse? Delta i debatten i vårt forum for Mammagründere.

ADHD-coaching er et nytt fenomen i Norge. I USA har denne form for coaching lengre fartstid. Marianne Oftedahl utdannet seg til ADHD-coach etter at hennes barn fikk diagnosen som 6-åring. ”De fleste som kommer hit er voksne mennesker som ikke har vært diagnostisert som barn – men som fikk diagnosen først som voksen. De fleste har godt utbytte av adhdcoachingen.” 
 
ADHD coaching egner seg meget vel for personer med adhd fordi de tar utgangspunkt i de utfordringene og ressursene personen har, hjelper å sette mål – og underviser i teknikker og strategier og bidrar med innsikt som er en  viktig del av det  å leve bra med ADHD. Mange har ofte meget gode evner men  evner i liten grad å  få uttelling for disse.

Et supplement til terapi og en ny måte å tenke på. Oftedahl  og  Torill Strøm  jobber begge som adhd coacher  og  har hjemmesiden adhdcoaching.no. De kan rapportere gode resultater. "Vårt tilbud kan ikke erstatte terapi for de som trenger det.  Ofte kan man gå i terapi parallelt. Det er flere som ikke trenger terapi, men som trenger konkret hjelp til å komme videre i livet. Vi jobber meget handlingsorientert. Vårt fokus er på å formidle kunnskap og undervise i strategier og teknikker som hjelper til å komme videre. Det er jevn fordeling mellom kjønnene og problemene de har er ganske like. De som kommer hit sliter med et lavt selvbilde. De har møtt lite forståelse og mye kjeft. Vi ønsker å imøtekomme denne usikkerheten med forståelse og skrittvis hjelpe dem til å mestre hverdagen på en bedre måte.”

Konstant uro og manglende fokus. De som deltar i coachingen opplever ofte for første gang i livet å bli sett. Personer som kommer hit har  typisk problem med manglende konsentrasjon, manglende fokus, stor grad av utsettelser  og mye kaos i livet. Dette gjør at man har godt på  mange nederlag i løpet av livet – og det kan være vanskelig  å bli tatt på alvor som voksen.  De fleste har blitt møtt med - ta deg sammen – ta grep – ” – og kjent seg veldig alene om problemene.  Tidligere tenkte man seg at man vokste seg ut av det – men slik er det ikke for mange.  Problemene kan ha hopet seg opp i løpet av livet, fordi man tidligere antok at dette var noe man ”vokste av seg.”

Voksne ADHD-ere forteller derimot at problemene fortsatt er til stede i voksen alder. Uroen er mer skjult. Det andre tar som en selvfølge at de skal klare, strever de med diagnosen i større grad med å få til. Ofte fører konsentrasjonsproblemene og lav grad av evne til å tåle monotone og kjedelige oppgaver til at det som er kjedelig og lite lystbetont er noe de strever ekstra mye med. Er derimot oppgavene lystbetont og gøy, har de til gjengjeld masse energi. Noe av dette kan muligens forklare hvorfor mange ressurssterke menn og kvinner med ADHD velger frie og kreative yrker. Coacherne er spesialtrenet til å hjelpe sine klienter med å finne en balanse i livet sitt. Balansen mellom det man må få til og det man har lyst til å få til. Per i dag har vi erfaring med at flere  klienter som går på attføring – får dekket  våre timer som  fadder-bistand. ”Det er viktig at riktig informasjon om diagnosen blir spredd. Et menneske med denne diagnosen sitter ofte inne med ressurser til å delta aktivt på samfunnsarenaen, men de sliter med å få det til rent praktisk” sier Torill Strøm.

Fra coachernes hjemmeside adhdcoaching.no kan man lese følgende informasjon:
Coachingen styrker livskvaliteten, forbedrer utførelse og støtter opp om vekst og endring. Formålet med AD/HD coaching er å gi støtte, struktur og følge opp avtalte endringer. Coach og klient utforsker sammen klientens styrke, talenter, verktøy og ny læring for å øke klientens selvinnsikt og personlig vekst. Sammen designer de strategier og handlinger og har oversikt over fremgangen ved å skape systemer for å holde klienten ansvarlig for å nå sine mål og ønsker.

Forståelse og veiledning er nøkkelen til mestring. Coachingen egner seg også godt for studenter og det å nå sine mål der. Flere opplever for første gang å komme gjennom eksamener. De har også hjulpet studenter til å mestre studiesituasjonen. ”Det er mange som synes det er vanskelig å studere, og tror de ikke noen gang vil klare en utdannelse. Å hjelpe disse unge menneskene er kanskje spesielt hyggelig.” På studieplassene har de ofte god tilrettelegging for lærevansker, som for eksempel dysleksi, men typiske adhdutfordringer som, konsentrasjonsproblemer og manglende evne til å organisere seg, vites det ofte mindre om. Dette ønsker de to coachene å gjøre noe med.  De to coachene benytter anledning til å spre  informasjon, både til studiesteder og arbeidsplasser der klientene befinner se. Jo mer folk vet om lidelsen og får innsikt i at det ikke handler om at man er doven eller ikke vil, jo lettere vil det være for en med ADHD å være i jobb.

Kvinnene ser potensialet i sine klienter og stiller krav. De som oppsøker hjelpen har ofte motivasjon til endringene de skal gå igjennom. Coachene tilbyr også parsamtaler i parforhold der en eller begge har ADHD. Det kan være en del kommunikasjonsproblemer når den ene parten har ADHD. Samtalene skal hjelpe parene til å forstå hverandre bedre og til å legge til rette for en bedre kommunikasjon.

”Vi tror at forståelse og veiledning er nøkkelen til et bedre liv. Samtidig er det viktig å sette realistiske delmål. Et kjent fenomen med en person med ADHD er at vedkommende ofte setter i gang mange prosesser, men som ikke klarer å følge opp alle. Vi er opptatt av å stille kritiske spørsmål – er det realistisk å få til alt dette? Svaret hviler selvsagt på klienten, og endringsprosessen styres først og fremst av personen selv.” Marianne Oftedahl er engasjert i jobben sin. Hun har mange tanker om hva hun kan bruke adhdcoaching kompetansen til.  ”Det er mye behov for vår kompetanse.  Vi har god erfaring i å holde foredrag og kurs for folk som jobber med personer med ADHD, for eksempel kriminalomsorgen, sosialkontor og NAV.

Friske mennesker er de som enda ikke er utredet, sies det. Pernille erfarte dette på kroppen i en alder av 44 år. Hun gikk ut fra kontoret til en psykiater med en resept på Ritalin og en bekreftelse på det hun til enhver tid hadde visst innerst inne: hun var annerledes. ”Av alle diagnoser som finnes, er den aller siste diagnosen jeg vil ha ”normal” sier hun ironisk til forsamlingen. Hun holder et foredrag for ADHD-foreningen i Halden.

”Rekk opp hånden alle de som har ADHD.” I en klasse er det vanligvis 1-2 personer som har diagnosen. I dette tilfelle er det motsatt. Pernille snakker engasjerende om hvordan det var å vokse opp med ADHD uten å vite det.  En salig blanding av fakta, diagnosekriterier, galgenhumor og alvor. Forsamlingen lytter intenst og kjenner seg igjen i virkeligheten hun beskriver.

Pernille var ikke som andre barn. Hun hadde en medfødt sårbarhet. Inni kroppen svirret planeten Uro. Drivkreftene hun bar med seg var enten hennes beste venn eller verste fiende. ”Vi flagger våre suksesshistorier, og skjuler det vanskelige med å leve,” sier hun engasjert. Hun ønsker å nyansere bildet. ADHD kan være destruktivt og i visse tilfeller direkte farlig, men får man all energien over på riktig spor, kan også ADHD være en viktig drivkraft.

Et liv med konstant uro. I 2006 ga hun ut boken Hyper – en beretning om uro. I en lang periode hadde hun skrevet artikler for ADHD-foreningens magasin Stå på! under pseudonymet Rita Linn. En morgen våknet hun til kronikken Kjemisk krigføring mot ADHD i Aftenposten. Kronikkforfatteren Gunnar Gjengset hadde selv ADHD og var kritisk til å medisinere bort symptomene på denne diagnosen. Pernille ble provosert og skrev kronikken Mitt liv med ADHD. I kronikken beskriver hun hvordan det er å leve med en medfødt uro, hvordan det føles å være en av de ”kreativt gale.”

”Av hensyn til at jeg har barn med samme diagnose, kan jeg ikke stå frem. Ikke foreløpig. Men jeg går med et foster under bringen. Et foster jeg skal nære og føde og til sist stolt holde opp for hele verden. Når jeg er rede. Og når verden er klar til å ta imot, skal barnet skrike så det høres. Det skal hjelpe oss med å sortere. Sette alt i system. Den kreative galskapen. Kunstnersjelen. Tilbøyeligheten til avhengighet. Angst. Uro. Hyperaktivitet. Dette barnet heter ADHD.”

Fra denne dag startet en ny epoke i Pernilles liv. Hun ble kontaktet av Damm forlag som lurte på om hun var interessert i å skrive en bok om hvordan det er å vokse opp med ADHD. Hyper var den gang et viktig bidrag til samfunnsdebatten. Den solgte over 5000 eksemplarer og ble også utgitt i Sverige. Pernille var den første kvinnen som sto frem med ADHD i Norge.

Diagnostisering av samfunnet? ”Hvorfor er vi så redd for diagnoser?” spør Pernille. Etter hennes mening er en diagnose bare et verktøy til å finne rettesnoren for hvordan man skal leve livet bedre. Å la barn med udiagnostisert ADHD gå ute i samfunnet, er som å hamre en skrue inn i veggen med en hammer. Dersom barnet får diagnosen, vil de fleste forstå at skrutrekker er bedre. ”Hvis vi i vårt samfunn hadde vært litt mer åpne for at folk er forskjellig, tenker forskjellig, oppfatter og forstår ting ulikt ville det være lettere for mange. Det er viktig at ethvert menneske får utvikle seg på sine premisser. Med eller uten en diagnose.” Dette er et tema hun brenner for.

Destruktiv selvmedisinering. Som 14-åring oppdaget hun den selvmedisinerende effekten av alkohol. Den pliktoppfyllende, skoleflinke jenta drakk i smug for å døyve indre uro. Etter hvert utviklet hun også anorektisk atferd. Den destruktive avhengigheten var der for å døyve uroen som konstant forstyrret henne. Hun er provosert over at enkelte har så sterke meninger mot medisinering av Ritalin på barn og ungdom. Hvem ville tatt fra et barn med diabetes insulinen og si at de måtte ”ta seg sammen?” Slike spørsmål tar hun opp i kronikken. Også anoreksia og selvskading kan være en slags medisinering mot ADHD fordi det handler om å få en opplevelse av å ha kontroll på noe når alt annet synes så kaotisk. ”Det er viktig at det må være opp til hver enkelt selv å bestemme om de vil bruke medisiner eller ikke. Det er også viktig at foreldrene til barn med ADHD får riktig informasjon om hvordan medisinen fungerer. I noen tilfeller passer det med medisin, i andre tilfeller ikke. Mitt budskap er at det må bli en større toleranse for at medisiner fjerner en del negative symptomer som mennesker med ADHD har. Det kan være store ”bivirkninger” ved ikke å medisinere, også!”

For vellykket. Pernille kunne ha valgt å stå frem med suksesshistorien. Om jenta som spilte piano så bra at hun ble med i spillekonkurranser. Eller om hennes journalistiske karriere. Hun valgte å vise det som var vanskelig. At hennes medfødte sårbarhet førte til at hun taklet livets små utfordringer dårligere enn andre. ”Det er viktig for meg å stå frem som et forbilde. Da må jeg også vise at livet ikke er perfekt. Ellers ville jeg miste troverdighet, og kanskje ville ikke budskapet mitt bli like sterkt. Det er ingen dans på roser å leve et liv med ADHD.” Noe av grunnen var også at så mange påpekte at hun var ”for vellykket” til å ha ADHD. Hun er derfor opptatt av å spre informasjon om at mennesker med ADHD kan oppføre seg svært forskjellig. ”Har du møtt en person med ADHD, så har du bare møtt en person med ADHD.”

Forsoning og det å tilgi seg selv. Pernilles liv med ADHD har ikke akkurat vært enkelt. Hun har strevet mye med å tilpasse seg samfunnet. Likevel ønsker hun seg ikke et annerledes liv. Hun har en kreativ evne som har ført henne dit hun er i dag. Dessuten har hun fått 3 fantastiske barn som hun elsker høyt. ”Jeg er opptatt av at barna mine skal føle seg elsket og verdifulle. Det har vært min viktigste oppgave som mor,” sier hun. Da hun fikk diagnosen klarte hun endelig å forsone seg med seg selv. Hun så seg selv, sin barndom og ungdomstid med helt nye øyne.

Positivt at utviklingen går fremover. I foredraget beskriver hun litt om hvor vanskelig det var for henne å kjempe mot systemet da hun utredet sine to sønner for mulig ADHD. Hun har som mor møtt mange fordommer både fra lærere og i andre offentlige instanser. Hun mener at økt kunnskap om diagnosen vil gjøre hverdagen enklere – både for barn med ADHD og deres foreldre. Derfor blir hun glad når hun holder foredraget sitt. Hun sprer kunnskapen hun selv hadde trengt da hun var yngre, og er lettet over at kommende generasjoner får den omsorgen og hjelpen hun savnet.

Foto: Mona Nordøy

I allefall ikke flertallet. Jenter med ADHD blir sjeldnere fanget opp enn gutter med ADHD. Hyperaktiviteten forekommer ofte i andre former, og kan like gjerne komme ut som klussing, skribling og fikling med hendene. Kanskje også i form av en atferd som Pippi Langstrømpe hadde? Som trosset autoriteter, gikk sine egne veier, men som samtidig var god og kjærlig som person.

Enkelte jenter er sky og innadvendte, den såkalte ADHD uoppmerksom type, tidligere kalt ADD. Disse jentene leker ofte med yngre barn og blir av mange jevnaldrende jenter oppfattet som barnslige. Andre kan være intense, høyrøstede og mer synlige, men ikke nødvendigvis aggressive som guttene med ADHD i større grad er.

Hvorfor blir ikke jenter med ADHD oppdaget? spør vi i Kreativmamma. Månedens tema er viet til denne problematikken. Forfatteren Pernille Dysthe, som har skrevet boken "Hyper", blir intervjuet i en artikkel og forteller om hvordan det er å leve et helt liv med udiagnostisert ADHD. Selv om rastløsheten og uroligheten ikke synes like godt på utsiden, er den i aller høyeste grad tilstedeværende i jentenes følelsesliv. Dette har negative konsekvenser for jentene, som ofte sliter med angst, depresjoner og et ekstremt lavt selvbilde. Kanskje ikke rart at mange velger å "medisinere" seg selv ved hjelp av selvskading og spiseforstyrrelser i tenårene.

De utagerende og bråkete guttene som tar mye plass er ofte de vi forbinder med ADHD fordi disse i større grad forstyrrer og skaper en negativ stemning. Også gutter med svakere ADHDsymptomer strever med mye indre uro, og blir heller ikke oppdaget. 1/3 av jentene som har ADHD har den såkalte "guttehyperaktiviteten", men får nok i større grad høre at de må skjerpe seg og at jenter ikke skal oppføre seg slik.

Det finnes håp for de som har ADHD, faktisk er det mange kunstnere, professorer og filmskuespillere som har diagnosen. Alt avhenger av personlighet, oppvekstvilkår og hva man bruker drivkreftene til. Dersom drivkreftene brukes til å løpe fort, male fint eller skrive en bok kan faktisk ADHD være en positivt ressurs.

Det er viktig å fange opp alle som har ADHD tidligst mulig, så slipper de å utslette seg selv og sin personlighet. De vil da få hjelp og tilrettelegging slik at livet blir enklere - både faglig og sosialt. Å gi noen en diagnose er ikke det samme som å stemple dem og stigmatisere dem. Denne gammeldagse tankegangen må vi bevege oss bort fra. Har du møtt en person med ADHD har du bare møtt en person med ADHD. Det oppdaget i allefall jeg da jeg var på foredraget til Pernille Dysthe og snakket med mange hyggelige mennesker med ADHD.

Velkommen til månedens tema og husk at samfunnet vårt trenger mennesker som ikke er strømlinjeformet. Eller som Pernille Dysthe ville ha sagt det: av alle diagnoser som finnes, er den aller siste diagnosen jeg vil ha "normal."

Heia Pippi!

Kreativmamma oppfordrer kvinner med ADHD til å dele sine erfaringer i forumgruppen "Mamma uten filter."

Littegranne fakta må vi jo også ta med

Det finnes tre varianter av ADHD hos jenter:

Hyperaktiv/impulsiv type
~~
Disse jentene ligner på de fleste gutter med ADHD og utgjør en liten prosent av jenter med ADHD. Det er snakk om de høyrøstede, fysisk overaktive jentene som avbryter, krever mye oppmerksomhet og er modige, vågale og har høy grad av risikoatferd. Noen hører ikke etter og har en aggressiv stil. De utmerker seg med sin lite ”jentete” atferd og liker ofte gutteaktiviteter. De fleste er viljesterke og reagerer med sterke følelser.

Skolearbeidet bærer gjerne preg av hastverk og lite gjennomtenkte løsninger. Det hevdes i litteraturen at foreldre har mindre toleranse for hyperaktive jenter enn gutter på grunn av at forventningene til jenter fortsatt dreier seg om å være rolige og pliktoppfyllende. Hyperaktivitet hos jenter og kvinner kan også ta andre former enn det vi vanligvis forbinder med en hyperaktiv atferd. Noen er hyperverbale med uavbrutt prating og andre er hypersosiale med stor pågåenhet overfor andre. For noen tar hyperaktiviteten form av hyperseksualitet. Mange er utprøvende i forhold til rusmidler. For andre igjen dreier det seg om hyperaktiv tankevirksomhet i form av tankesprang som pågår i ett sett og aldri lar tanken hvile.

Kombinert type (oppmerksomhetssvikt og hyperaktivitet/-impulsivitet)
~~
Denne typen ADHD dreier seg om jenter som fremstår som rastløse og fiklete, hyperaktiviteten tar gjerne form av hyperverbalitet. Noen er spesielt urolige. Frustrasjonsterskelen er ofte lav og de overreagerer fort med å la følelsene ta overhånd. Hjemme er de ofte negative og irritable og alt som i deres øyne er galt, er alle andres feil. De fremstår ofte som glemsomme, uorganiserte og med liten evne til å konsentrere seg om noe særlig lenge av gangen.

Hovedsakelig uoppmerksom type
~~
Fagpersoner med lang erfaring i å utrede og behandle mennesker med ADHD, mener at det er i denne gruppen man finner majoriteten av jenter og kvinner med ADHD. Det hevdes at de aller fleste kvinner med ADHD av hovedsakelig uoppmerksom type, er udiagnostiserte. Det dreier seg om jenter som er mer lydige enn ulydige, noe passive og vanskelige å engasjere (hypoaktive). Ofte har de et passivt forhold til læring og skole. De blir imidlertid ikke oppfattet til å ha vansker fordi de ikke bryter forventede atferdsnormer, slik de med hyperaktivitet som regel gjør. Det påpekes ofte fra skolehold at jentene er søte og hyggelige, men at de må trene opp motet til å snakke høyt i klassen og ikke være så sky og tilbakeholdne.
~~
Hovedsakelig uoppmerksom type jenter og kvinner er ofte svært sjenerte og misliker sterkt fokus på egen person i forsamlinger. Noen opplever direkte angst ved tanken på å skulle si eller lese noe høyt i en forsamling. Angsten kan også bli et hinder for å greie å uttrykke seg, selv om man vet svaret, til og med alene i samtale med en annen. Disse jentene og kvinnene følger tilsynelatende med i undervisning eller samtale med andre, men mister raskt motet og gir fort opp ved motgang.
~~
De fleste mangler tro på seg selv og er raske til å si at de ikke kan, vet eller husker. Det er en stor utfordring for denne gruppen å skulle gjøre mentalt krevende arbeid, tankearbeid. Det er vanskelig å holde seg på sporet og de fleste blir fort slitne når de løser oppgaver eller leser. Uoppmerksomme jenter og kvinner har en tendens til å være uorganiserte og glemske. Mange har store bekymringer rundt skolearbeid eller jobb og svært liten tro på egne evner. De undervurderes ofte med hensyn til intelligens fordi det er svært vanskelig for dem å yte i forhold til sitt potensial.
~~
De med høy intelligens kompenserer for vanskene i mange år med sine sterke intellektuelle ressurser. Mange møter imidlertid veggen etter noe år på grunn av stadig økende krav i utdanning og jobb, kombinert med krav til sosial fungering og eventuelt familieliv. Det blir for noen simpelthen snakk om overbelastning over tid. For en del stopper det helt opp. Depresjon og angst kan da ta overhånd. Uoppmerksomme jenter er ofte umodne og leker helst med yngre barn. De blir i stor grad avvist av jevnaldrende jenter fordi de er barnslige.

Barn med ADHD

Vanligvis sier vi at et barn har ADHD når de har seks eller flere symptomer innenfor hver kategori i minst 6 måneder. Disse symptomene må påvirke barnets funksjonsevne i høy grad i minst to sosiale miljøer - vanligvis hjemme og på skolen. Dette skal beskytte mot feildiagnostisering, problemet kan jo skyldes en spesiell lærer eller at det er vanskeligheter i forhold til foreldrene eller i familien. Barn som har problemer på skolen, men klarer seg fint hjemme, har ikke ADHD. Hos de fleste barn debuterer symptomene i 4 til 6 års alderen, skjønt symptomene noen ganger opptrer tidligere.

Symptomer og tegn på ADHD inkluderer det følgende:
Uoppmerksomhet
•    Klarer ofte ikke å være fokusert på detaljer eller gjør uforsiktige feil i skolearbeidet eller i andre aktiviteter
•    Har ofte vansker med å holde oppmerksomheten når det utfører oppgaver eller leker
•    Ser ofte ikke ut til å høre når de blir snakket til
•    Følger ofte ikke instruksjoner fullt ut og klarer ikke å avslutte skolearbeidet, fullføre rutinearbeid eller andre oppgaver
•    Har ofte vansker med å organisere oppgaver eller aktiviteter
•    Unngår ofte eller misliker oppgaver som krever vedvarende tankevirksomhet, slik som skolearbeid eller hjemmelekser
•    Mister ofte ting som behøves for å utføre aktiviteter, som for eksempel bøker, blyanter, leker eller verktøy
•    Lar seg ofte lett distrahere
•    Glemmer ofte
Hyperaktivitet
•    Fikler ofte med hendene og føttene eller vrir seg i stolen
•    Forlater ofte pulten sin i klasserommet eller i andre situasjoner der man forventer at de sitter ved pulten
•    Løper eller klatrer når det ikke er nødvendig. Ungdommer gjør kanskje ikke det, men de kan føle seg konstant urolige
•    Har ofte problemer med å leke stille og rolig
•    Er som regel på farten eller opptrer som om de ble drevet av en motor
•    Er ofte svært snakkesalige
•    Buser ofte ut med svarene før spørsmålene er blitt fullstendig stilt
•    Har ofte vansker med å vente på sin tur
•    Avbryter eller blander seg ofte inn i andres samtaler eller spill
~~
Hva skiller AD/HD fra ikke-AD/HD?
~~
Uoppmerksomhet

De fleste friske barn viser mange av disse atferdstrekkene noen ganger. Foreldre kan f.eks. bekymre seg over at en 3-åring kan ha ADHD når han eller hun ikke kan lytte til en historie fra begynnelsen til slutten eller gjøre ferdig en tegning. Men førskolebarn har normalt kortere oppmerksomhetsspenn enn eldre barn og kan ikke holde seg til en aktivitet så lenge i gangen. Det betyr ikke at de er uoppmerksomme - det betyr bare at de er normale førskolebarn.

Selv blant eldre barn og ungdommer avhenger den tiden de kan være konsentrerte, av deres interesse for den aktuelle aktiviteten. De fleste tenåringer kan lytte til musikk eller snakke med sine venner i timevis, men de kan være langt mindre fokuserte på hjemmeleksene.
~~
Hyperaktivitet
~~
Det samme gjelder hyperaktivitet. Små barn er naturlig energiske - de sliter ofte ut foreldrene lenge før de selv er utslitte. I tillegg kan de bli enda mer aktive når de er slitne, sultne, engstelige eller i nye omgivelser. Barn har ulikt aktivitetsnivå, og et høyt aktivitetsnivå er naturlig for mange.
~~
Overfølsomhet og misnøye
~~
Barn med ADHD derimot er særlig følsomme for stimuli fra syn, lyder og berøring. Når de overstimuleres, mister de raskt kontrollen, blir oppgiret og noen ganger aggressive eller kommer endog med fysiske eller verbale grovheter. Barn med en uoppmerksom form for ADHD kan se ut til å drifte avsted inn i sine egne tanker eller miste kontakten med det som skjer rundt dem.

De fleste barna med ADHD har ikke alle de overnevnte tegnene på tilstanden. Dessuten kan symptomene være forskjellige for gutter og jenter. Gutter vil gjerne være mer hyperaktive, og jenter vil være mer uoppmerksomme. Dessuten vil uoppmerksomme jenter ofte dagdrømme, mens uoppmerksomme gutter har en tendens til å leke eller fjase målløst omkring. Gutter kan også være mindre lydige overfor lærere og andre voksne, slik at deres atferd ofte er mer iøynefallende.

Line Wennersgård med bloggen Draw a line og Ann Rita Fosli med bloggen Frk. Foslis univers er vinnerne av konkurransen for Mammabloggere. Vinnertekstene vil publiseres i midten av oktober. De to mammabloggerne har med sine innlegg fokusert på temaer som er i Kreativmammas ånd. De er dessuten velskrevet og engasjerende å lese. Gratulerer med seieren!