Kreativ mamma

Jeg skriver bloggen www.stormfruen.blogspot.com - kom og besøk meg da:)

Dette innlegget kan du også lese i bloggen min her: ADHDmamma sier no'!

Den første kritiske kommentaren har kommet, du finner den i innlegget: “Det er bare jeg som får være impulsiv, ikke du!” Det ble jeg glad for! Jeg ønsker jo å fortelle hvordan mitt liv med ADHD er, og jeg lever jo i en verden der det finnes andre mennesker rundt meg hele tiden. Jeg kan bare snakke for meg selv og mitt syn på ting, så jeg trenger andres synspunkter for å balansere det jeg skriver!

Om du leser noe og er uenig med meg, syns jeg skriver noe som er helt riv ruskende feil, syns jeg overdriver, syns jeg klager eller tar for lett på ting, bare skriv i vei! Fortell meg det!

Jeg er nok farget av arbeid i servicebransjen, for jeg syns kritikk kan være bra. Det trengs at noen tør å si ifra om det som ikke fungerer. Jeg takler det ikke alltid like godt ansikt til ansikt når det gjelder personlige ting, men i tekstform der jeg får tid til å tenke og reagere ferdig før jeg skriver, så går det fint. Konstruktiv kritikk vet jeg ikke om jeg forstår meg på, det å si at noe er dårlig for å fremme det gode, men å si at noe er dårlig fordi det er dårlig, det er helt greit! Særlig i tekstform.

Så lenge folk ikke skriver noe som helt klart er spam, eller “du er teit, så det så” så kommer jeg til å godkjenne kommentarene. Jeg har moderering på nettopp for å stoppe slike automatiske kommentarer for “voksensider” osv, men jeg filtrerer ikke bort kritiske kommentarer av den grunn.

Ris og ros er like velkomment, helt sant! Og jeg vet at mye av det jeg opplever og mange av måtene jeg reagerer på er slitsomme for dem nær meg, men jeg skriver nå engang om min oppfattelse av ting, og trenger dere andre for å komme med den andre siden av saken.

Vi snakkes!

Denne bloggposten kan du også lese HER i bloggen min: ADHDmamma sier no'!

Jeg kan godt sprette ut av sofaen og finne på noe, være på vei til en avtale og så få lyst til å gjøre noe annet med den jeg treffer enn det vi egentlig skulle, jeg kan få lyst til å bytte arbeidsvakt, reise, ikke reise, hva som helst. Men om noen andre plutselig endrer sine planer med meg… Da blir jeg fryktelig frustert.

Er det ikke ironisk? At jeg som har en diagnose som innebærer nettopp impulsivitet ikke takler at andre forandrer på planene? Jeg blir forvirra, føler jeg er litt i vakuum, vet ikke helt hva jeg skal gjøre, vil jo helst gjøre det som var planen, blir irritert fordi det tydeligvis er vanskelig å holde seg til planen, blir irritert fordi jeg ikke syns jeg har noen grunn til å bli irritert…

Jeg trenger å vite hva som skjer. Det er så mye surr og virr inni meg at det holder. Jeg takler ikke at det skal komme utenfra også! Det kan være noe så enkelt som at vi ikke drar et sted likevel, eller at noen spør meg samme dag om jeg kan jobbe annerledes senere på dagen.

Når endringer i planene blir kastet på meg, så blir jeg sur. Rett og slett grinete. Jeg vil ikke forandre noen ting. Jeg vil ikke være imøtekommende. Jeg vil ikke gjøre noe annet enn det jeg hadde sett for meg. Om jeg selv foreslår det kan jeg være veldig imøtekommende, klar for endring, være med på alt nytt. Men om det kommer fra noen andre takler jeg det bare ikke.

Jo kortere varsel, jo verre er det. Til og med når jeg vet det ikke er til å unngå, slik som at noen er syke og jeg dermed på steppe inn på jobb, så blir jeg i dårlig humør av det.

Jeg er jo voksen og prøver å skjule dette så godt jeg kan, men det er nå engang sånn.

Vi med ADHD trenger rutiner. Vi med ADHD har store problemer med å innføre og holde på rutiner alene. Vi trenger at dem rundt oss forstår at det er nok med det konstante tankesurret og den dårlige oversikten mentalt sett på daglig basis. Vi trenger at dem rundt oss legger litt ekstra innsats i å planlegge, si ifra på forhånd, og holde seg til planen. Da kan vi jobbe sammen for å gjøre hverdagen mindre stressende.

Jeg skulle ønske jeg kunne taklet andres endringer i planene bedre. Noen ganger går det helt greit. Det er vondt at andre ikke kan ha noe slingringsmonn før jeg blir sur, mens jeg må ta meg selv i nakkeskinnet for å holde på planer selv.

Men ikke bli sint når jeg blir sur, vær så snill? Det er ikke fordi du har gjort noe galt, du som kommer med endringene. Ikke noe mer galt enn å forvirre meg iallefall. Det er bare det at det blir stress og kaos inni meg når ting blir annerledes enn jeg hadde trodd, og det er iblant vanskelig for meg å omstille meg før jeg har fått føle litt og reagere litt. Det er et uttrykk for frustrasjon og at jeg er overveldet, og ikke noe personlig.

Du har også lov til å si til meg at du helst vil vi skal gjøre som planlagt om jeg kommer med impulsive forslag om å gjøre alt annet.

Mest av alt trenger både jeg og andre forutsigbare rutiner. Det er som om vi går på stressnivå 5 av ti mulige hele tiden pga diagnosen. En endring i planene som fører til nivå 5 hos vanlige folk kjører oss rett opp på max, 10. Vi har mindre å gå på før det blir for mye rett og slett.

Jeg liker meg best når jeg vet hva som skjer, så skjer det, og etterpå skjedde det slik som jeg trodde. Enkelt og greit. Selv om jeg noen ganger behøver hjelp til å holde meg til planene selv

Er det ikke rart, at vi som er født mer impulsive enn andre, tåler andres impulsivitet dårligere?

Bloggposten kan du også lese HER i bloggen "ADHDmamma sier no'!"

Nei. Det er meg selv. Men det kan være at det er din diagnose jeg skriver om! Grunnsymptomene ved ADHD gir tusenvis av ulike utslag i folks liv, og kjenner du 1 med ADHD kjenner du bare den ene. Men noen av oss vil jo ligne mer på hverandre enn andre, og kanskje ligner jeg på deg?

Jeg har fått flere kommentarer, både privat og på nett, om at det jeg skriver like gjerne kunne handlet om den som leser. Jeg hadde mange slike aha-øyeblikk selv da jeg var på mitt mest info-sultne.

Det er veldig vanlig at man som voksen får en enorm sult etter mer informasjon når man innser at kanskje ADHD er svaret på alle vanskene man har. Man leser gjerne veldig mye, særlig via internett, og enkelte historier vil man kjenne seg igjen i, andre ikke.

Ting som uro, impulsivitet, rastløshet, manglende konsentrasjon osv ligger i bunnen for alle med diagnosen. Måten det gir utslag på avhenger av personlighet, erfaringer, oppdragelse, miljø, interesser, situasjon, kjønn, psyke og så videre. Derfor vil ikke to med ADHD nødvendigvis være likere enn to tilfeldige andre personer.

Men det er jo også en mulighet for at et annet menneske har så lik bakgrunn eller personlighet at symptomene gir veldig likt utslag, og da får man slike "er det meg du skriver om, eller??". Og nei, det er ikke det, men ADHD, og kjenner man seg så igjen at man kjenner det i solar plexus, ja da kan det være verdt å finne ut mer om ADHD.

En diagnose behøver man ikke nødvendigvis gå til lege for å få hjelp for. Ikke misforstå: man kan ikke påberope seg diagnoser og dermed få legehjelp, men man kan "ha" en diagnose, tilpasse livet sitt og gjøre mye selv uten å måtte ha spesialhjelp fra leger. Trenger man mer hjelp enn man kan ordne alene, da må man gå til lege, få dem til å finne ut nøyaktig hva slags hjelp du trenger, og navnet på den løsningen kalles diagnose.

For å illustrere: man kan være forkjøla uten å gå til lege, men er man så tett i nesa og hoster så mye at man ikke får sove, så kan man gå til lege, få diagnose og medisiner man ellers ikke kunne fått.

Så det er mye du kan prøve i ditt eget liv for å få det bedre før du går til lege, eller mens du venter på hjelp. Ting som å planlegge litt, ha ukeplan/månedsplan hengende lett synlig på veggen, være klar over at "jeg gjør det etterpå" ikke er noe som fungerer, så gjør det med en gang, å innrømme at man har lavere terskel for frustrasjon og kanskje må fjerne seg fra en vanskelig situasjon før andre i rommet syns det har blitt for ille... Dette kan man gjøre uten å gå gjennom en utredning!

Syns du at jeg skriver om ting du kjenner deg igjen i må du vurdere om du vil ha mer hjelp enn du kan skaffe deg selv. Snakk med legen din, si du sliter, si du har funnet ut at ADHD er som å lese om deg! Si du ikke visste at det er uvanlig å slite så mye med så mange ting, og at du har innsett du behøver hjelp. Si du ønsker en utredning, og informasjon om hva du kan gjøre selv for å få det bedre.

Husk at uansett hvor mye du kjenner deg igjen i det du leser på nettet, så er det bare seg selv folk skriver om. At du kjenner deg igjen betyr at dere nok har en del felles trekk, men bare du er du! Så tenk gjennom hva du kan gjøre selv og hvor du føler at du famler i blinde. Noen ting må du kanskje ha utredning og hjelp for å takle! Det kan være det samme som eller andre ting enn f.eks. jeg skriver om. Selv om du kjenner deg igjen i det jeg skriver betyr ikke det at alt jeg skriver også gjelder alt hos deg.

Men kjenner du deg igjen i det jeg skriver burde du snakke med legen din iallefall. For jeg vet at mye av det jeg sliter med er "unormalt". Folk flest har det ikke sånn så godt som hele tiden, hele livet, alltid, selv om de ikke ønsker å ha det sånn og selv om de har prøvd å jobbe med det hele livet. Det er ikke nødvendig å slite dagen lang hele livet.

Å få en diagnose er litt som å få spiker til å bygge med. Man kan lage mye fint uten spiker og hammer, men det går fortere og blir bedre resultat med rette verktøyet. Bygge selv må man uansett, og medisiner, terapi og hjelp fjerner ikke ADHD, men det kan gjøre det lettere å jobbe med det! Det kan gjøre at resultatene endelig blir som du håper på!

Jeg skriver om mitt liv med ADHD. Jeg skriver om meg. Jeg skriver om ADHD. Jeg skriver til og med litt som ikke har med meg eller ADHD å gjøre ;) Hvis du kjenner deg igjen så håper jeg det er en bra ting. Jeg håper det fører til større selvinnsikt for deg. At du forandrer litt på hvordan du ser deg selv, at du ikke ser ned på deg selv for feil, men beundrer deg selv for styrker du har tross mulig diagnose.

Jeg skriver om hvordan det er å leve med ADHD. Leve! Ikke bare overleve, gå fra dag til dag med depresjon og en følelse av å mislykkes. Nei. Jeg skriver om å få det til! Om å se det som går bra, se at veien går videre selv om man må klatre over noen hinder.  Jeg håper du leser det når du er på besøk i bloggen. At det går! Man kan få det til, og være fornøyd med det, stolt av seg selv, glad!

Om jeg kan få deg til å kjenne igjen en bestemt ting i det jeg skriver, så håper jeg det er at du også kan ha det fint. Kose deg med dagene, ikke la dårlige dager påvirke deg for mye. Jeg håper jeg sprer glede, og hvis du kjenner deg igjen i glede og håp, ja da skriver jeg gjerne litt om deg også ;)

Blogginnlegget finner du også i bloggen ADHDmamma sier no'! HER

Hvor ofte har du kontakt med andre voksne som har ADHD? Når mange med diagnosen ikke engang vet at det finnes en organisasjon for oss, så lurer jeg på hvor mange av oss som jevnlig treffer andre som vi vet at har samme diagnose, og hvor mange som føler de er ensomme øyer av ADHD i et hav av “gjennomsnittsfolk”.

Jeg kjente meg så hjemme da jeg var på kurs i høst. Kurset var i regi av ADHD Norge, var for oss voksne med diagnosen og handlet om arbeidsliv og rettigheter hos NAV. Kurset i seg selv var veldig nyttig, men til min forbauselse var det å være en hel helg med andre som meg faktisk enda nyttigere!

Det føltes som å komme hjem til “mitt folk” selv om jeg ikke kjente noen der fra før! Allerede samme kvelden gikk praten ledig mellom de fleste, og innen lunsj neste dag tror jeg ikke det var noen som var utenfor. Selv om kjønn, alder og interesser varierte stort, så var det mye latter og tårer, åpenhet og rettframhet, og rett og slett vennskap fra første stund. Ikke et vondt ord om normale folk, de er alle sammen hyggelige og herlige, men det var så befriende deilig å ha en helg med “mine folk”..! Det føltes som jeg reiste hjem renset og beriket.

Jeg kan ikke helt si hvorfor det var så godt, så deilig. Noe av det var så klart at alle visste at alle andre også visste hva man mente når man snakket om følelsesutbrudd, diller, rastløshet og de vanlige ADHDsymptomene. Men det var noe mer også, noe mer abstrakt.

Kanskje det var selve samtalestilen, hvordan man lett og ledig hopper fra tema til tema i samtalen, tilbake igjen, over til noe tilsynelatende urelatert før man plukker opp den opprinnelige tråden igjen… Kanskje det var det at vi er ubevisst og merkbart åpne for dem som er litt annerledes siden vi alle til en viss grad er annerledes enn den gjennomsnittlige nordmann?

Jeg vet at mine 2 beste venner har ADHD begge to. Jeg visste det ikke da jeg ble kjent med dem. Når det gjelder den ene visste ingen av oss at vi hadde denne diagnosen da vi ble kjent, men vi har fått den senere begge to. En annen venn som jeg har kontakt med en sjelden gang, men som jeg var veldig god venn med på folkehøgskolen har også ADHD. Også hun har først fått diagnosen i etterkant av at vi ble kjent. Min beste venn her jeg bor nå visste jeg ikke at hadde diagnosen da vi ble kjent, det avslørte vennen min først flere måneder senere. Jeg kjenner til folk som jeg er sikker på at ikke har ADHD, og jeg prøver hele tiden å vedlikeholde vennskapene, men det ser ikke ut til å gå.

Jeg tok opp dette med en psykiater på DPS nylig, og sa at det virker som vi med ADHD finner hverandre. Psykiateren mente dette var tilfeldig, men jeg er uenig. Jeg tror at selv om vi er “like forskjellige som alle andre” så vil likevel diagnosen ofte føre til en del likheter i måten å være på, føre samtaler på, reagere på som gjør at man føler seg mer tilpass med andre som er like. Det er jo sånn vi alle er - uansett diagnose: føler oss tilpass med folk som er like det vi allerede kjenner.

Å samtale med en som har ADHD føles for meg langt mindre anstrengende og energikrevende enn å ha samtaler med folk som ikke har det (såvidt jeg vet da…) uansett hvor godt jeg kjenner personen. Det at så mange på det kurset ble så avslappet rundt hverandre på så kort tid, selv om ingen kjente noen andre da vi kom syns jeg er et bevis for at vi er like på en dypere måte enn interesser eller oppdragelse. Det er noe “mer” uten at jeg kan sette fingeren på hva det er.

Jeg tror derfor at det er viktig å ha møtesteder der vi kan treffes, der alle vet at de andre forstår eller iallefall har et likere utgangspunkt enn folk uten adhd har for å forstå. Et sted der det godtas at vi er som vi er, i bytte mot at vi godtar de andre, noe som gjerne er lett siden de ligner oss.

Mange steder i landet arrangeres det treff i regi av lokallag hos ADHD Norge, men bare det å ha venner som man vet at kan forstå fordi man er åpne om felles eller liknende diagnoser tror jeg er godt og viktig. Man behøver ikke være medlem noe sted eller gå på arrangerte treff, men det er iallefall et savn for meg å ikke ha flere med diagnosen rundt meg her. Jeg savner en møteplass i lokalsamfunnet mitt - et fristed - for voksne med ADHD.

Jeg tror det er enormt viktig å dele erfaringer, knytte kontakter, strekke ut hånda og ta imot en utstrakt hånd fra andre med ADHD som søker kontakt. Så nå gjør jeg det. Jeg har hatt stor nytte av fora som Bokstavbarna, men savner fysiske møter med andre folk.

Jeg strekker hånda ut i søken etter dere andre der ute med ADHD.

Hvor mange kjenner du som har samme diagnose som deg? Hvordan kommer du overens med disse? Går praten greit tross ulike interesser, kjønn eller alder? Eller er det visse ting som står i veien for lettvint prat uansett om man har ADHD felles? Hva er deres erfaringer rundt dette med å treffe andre med samme diagnose?

Vi har en forening: ADHD Norge. Den ble startet av foreldre med barn som har det som den gangen ble kalt MBD. De så et var et behov for et nettverk rundt dem selv og barna. Idag er det fremdeles de samme som driver foreningen. Fra kjøkkenbenken (ja faktisk!) til landsdekkende forening: dette er folk som VET hvem vi med ADHD er!

Jeg vil bruke litt tid på å fortelle hva jeg syns om denne foreningen, og hvorfor jeg syns det er viktig at du melder deg inn.

For hvert medlem får ADHD Norge en viss sum i støtte fra staten, jeg husker ikke i farten hvor mye det er, men det er en del. Pengene brukes til kurs og opplæring i hele landet, og til aktiviteter for diagnostiserte og dem rundt oss, store som små.

Jeg har selv vært på kurs om arbeidsliv og rettigheter hos NAV via foreningen. En hel helg på konferansehotell, all mat inkludert, overnatting, reise til og fra ferdig bestilt, foredragsholdere i 3 dager. Alt jeg betalte i egenandel var 500 kroner. Det dekket bare flyreisen egentlig, og det bare fordi det var tilbud på flyturen akkurat da... Resten ble betalt med de pengene ADHD Norge får i støtte.

Det er på grunn av disse folkene at vi med ADHD får lov til å ha førerkort på vanlig bil i det hele tatt, og at alt som trengs om man tar førerkort etter man har blitt diagnostisert er en legeerklæring på lik linje med erklæringer fra optiker om man bruker briller. Har man allerede førerkort når man får diagnosen behøver man ikke gjøre noen ting. Det er takket være disse folkene at det finnes sommerleire for barn og ungdom med ADHD.

Det er takket være disse folkene at også vi over 18 får bruke medisiner, og ikke må slåss i årevis for å få hjelp selv etter vi har fått diagnosen. Takket være dem og lignende organisasjoner over hele verden er det nå stort sett alment godtatt at ADHD ikke er noe som forsvinner på attenårsdagen.

Takket være deres innsats finnes det likemenn i hele landet som er kurset, har taushetsplikt og som hvem som helst kan ringe for å få pratet med noen som selv kjenner hvordan det er å leve med ADHD selv eller i familien, som kan hjelpe deg med å sortere tankene og finne ut hva du skal gjøre fremover. Du behøver ikke være medlem i foreningen for å ringe noen av disse. De er ikke psykologer eller leger, de er folk som deg og meg som selv har vært gjennom mye av systemet, og selv velger å hjelpe andre. (oversikt finnes på ADHD Norges hjemmeside her)

Visste du at det finnes samlivskurs for oss voksne der en eller begge har ADHD? Jeg trenger vel knappest påpeke at de fleste av oss sliter litt i forholdet på måter gjennomsnittsfolk kanskje ikke gjør... Et kurs for og av folk som vet nøyaktig hvordan det er syns jeg er helt fantastisk, skulle gjerne hatt mulighet til å være med selv men jeg hadde termin akkurat da kurset jeg fikk plass på skulle avholdes.

I Hordaland er det nå også et kvinnenettverk under oppbygging, det syns jeg såklart er veldig interessant! Her finner du siden deres.

ADHD Norge jobber for oss som er direkte berørt av ADHD! Det er oss de jobber for, hva som vil gagne oss og ikke bare utvalgte dietter eller sponsede medisiner. Enten det er snakk om foreldre med diagnostiserte barn, oss som har diagnosen selv, våre livspartnere, besteforeldre, skoler og andre institusjoner som har barn med ADHD hos seg, arbeidsgivere, alle!

De er også norges største brukerstyrte organisasjon innen mental helse. Siden de jobber for å gjøre hjelp tilgjengelig og øke forståelsen for usynlige vansker gjør de livet lettere for alle som sliter med slike diagnoser, ikke bare oss med ADHD. De mener ikke at 1 bestemt medisin eller 1 bestemt teknikk skal anbefales fremfor alt annet. De jobber for et mer helhetlig tilbud med kunnskap om alt som kan bevises vitenskapelig at hjelper.

Bare i Rogaland gjennomførte de i 2009 dette:

• Årlig fagseminar
• ADHD-kafé og samtalegrupper flere steder i fylket
• Økonomisk støtte til aktiviteter i lokallag (her vet jeg det er blant annet bowling for ungdommer)
• Medlemsmøter og temamøter (med innleide foredragsholdere)
• Representant i Fagrådet Helse Vest
• Brukerrepresentant i StadPed Vest, partssammensatt utvalg i fylkeskommunen
• Organisasjonsarbeid ovenfor lokallagsstyrer og likemenn i Rogaland
• Foredrag på skoler og i barnehager, lag og foreninger
• Trivelstiltak for medlemmer
• Årlig seminar for voksne med diagnosen

Alt dette bare i Rogaland, og lignende tiltak gjøres i hele landet! For bare 350 kr i året er du med på å støtte dette! Jeg vil absolutt anbefale alle som på et eller annet vis har med folk med ADHD å gjøre å melde seg inn. Det går også ann å bare få medlemsbladet, da koster det 200 i året.

Det finnes ulike måter å støtte foreningen på. Her kan du melde deg inn i ADHD Norge. Det koster 350 kroner i året for hovedmedlemskap, og da får man også medlemsbladet 4 ganger i året. Alle ekstra medlemmer i husstanden koster 50 kr, og på denne måten kan man betale bare egenandel selv om begge foreldre og barn uten diagnosen også er med på kurs og tiltak i regi av ADHD Norge. Man kan så klart ha med disse ellers også, men da må det betales full pris såvidt jeg vet. Du kan også støtte ditt lokallag via Grasrotandelen, les mer her.

De kan kontaktes på telefon, mail, vanlig post og via web-siden deres og jeg har alltid fått raskt svar når jeg har lurt på noe.

Jeg legger ut kontaktinfo her også, selv om jeg har linket til siden flere steder i innlegget.

Telefon: 67 12 85 85 (Pause 11.30 - 12.30)
Fax: 67 12 85 86
Mail: post@adhdnorge.no
Postadresse: ADHD Norge, Arnstein Arnebergsv.30, 1366 Lysaker

Mediekontakten treffer du her: 976 39 732

(ps ADHD Norge: skulle dere lese dette og vil takke meg for god omtale vil jeg gjerne ha en av de kule ADHD t-skjortene ;) Neida, jeg skal kjøpe en selv så fort jeg bare kommer så langt. Utsettelsesvanviddet har et hjem hos meg også nemlig... )

I dag er jeg stolt av....min ADHD datter

Bloggposten finner du også her: ADHDmamma sier no'!

Har du kontakt med flere instanser over tid? Må du avtale timer hos den ene etter den andre saksbehandleren? Forholde deg til at papirer må sendes fra ett sted til et annet? Opplever du at én saksbehandler må bruke lenger tid på å hjelpe deg fordi én eller flere saksbehandlere andre steder må kontaktes først? Vil du slippe å være den som holder oversikt over alle de stedene som liksom skal være der til din hjelp? Skulle du iblant ønske at alle bare kunne sette seg rundt samme bordet og ta et fellesmøte og finne ut av hvem som kan gjøre hva? Dette tilbudet finnes allerede!

Har du hørt om ansvargruppe før? Det er for alle som har kontakt med flere ulike instanser over tid og som vil gjøre det lettere å få dette til å fungere godt. Det kan være fordi du har kontakt  med instanser pga barnet ditt, et familiemedlem, eller deg selv. Det er for hvem som helst, ikke kun for visse diagnoser eller lignende. Det betyr at alle instanser man selv ønsker å ha med møtes fysisk, istedet for at du (eller den det gjelder) må gå fra sted til sted.

Dette er noe som gjør det lettere for deg selv, men også for de ulike instansene når de kan sitte ansikt til ansikt og snakke om hva hver enkelt kan gjøre for å bedre på situasjonen, hva hver enkelt instans kan bidra med, og hvordan man kan samarbeide. Man slipper ventetid for at papirer skal overføres, du slipper å fortelle én saksbehandler hva en annen saksbehandler har sagt, de slipper forvirring fordi de ikke vet hva de selv kan/burde gjøre, og hva en annen instans lettere kan gjøre.

Dette er noe man selv setter igang, og alt man egentlig behøver gjøre er å skrive et brev til kommunen der det står "jeg ønsker at det settes igang en ansvarsgruppe for meg/barnet mitt/den det gjelder", og sender dette til servicekontoret på kommunehuset. Mer vanlig er det kanskje å snakke med f.eks. fastlegen sin, eller den instansen/saksbehandleren man oftest har kontakt med.

Noen kommuner har eget kontor eller menneske som har ansvar for dette og i så fall vil brev til kommunen bli sendt videre dit det hører hjemme, men hvem som helst kan sette det igang! Det er et fint og stort ord - Ansvarsgruppe, men betyr i bunn og grunn bare at ett menneske (i hovedsak IKKE deg selv) blir koordinator, det vil si den som får ansvar for å kalle inn til møter med jevne mellomrom. Denne da inviterer en representant/saksbehandler fra alle stedene du syns er nødvendig.

Det behøver altså ikke være en spesiell person som er koordinator, det kan være naboen din for å sette det på spissen ;) Likevel er det enkelst at den instansen du oftest har kontakt med får ansvaret for å være koordinator, for ikke å snakke om at alle da har taushetsplikt. Det er også enklest om det er der du spør om å opprette ansvarsgruppe. Om den personen er usikker på hvordan det gjøres kan du si at det bare er å ringe kommunen.

Det viktige med slike møter er at du alltid skal være med selv. Det skal aldri sammenkalles til møter uten deg, og ting skal aldri avgjøres uten at du er enig eller bak din rygg. Du burde også be om at det føres referat over hva som ble tatt opp, hvem som ble invitert og hvem som møtte opp, hva de ulike instansene avtalte, og samtidig burde det avtales om ikke helt presis så ganske omtrentlig når neste møte skal være.

Dette er noe alle har krav på. Det er ikke noe som først utløses om man har diagnose eller lignende. Det eneste "kravet" er at man har behov for å ha flere instanser koblet inn over tid, selv om det ikke er så ofte.

For oss med ADHD kan dette være en lettelse også fordi det tar bort mye organiseringspress for å holde oversikten over og bestille timeavtaler på flere steder, huske hva ulike instanser har sagt/gjort osv.

Jeg har bedt om dette før, men det skjedde ikke noe da. Nå har jeg bedt om det igjen fordi jeg har blitt mamma siden den gang, og denne gangen skjer det endelig noe. Siden jeg har barn har det letteste faktisk vært å få igang dette via Barnevernet, selv om sakene som tas opp gjelder meg som voksen. Barnevernet tok jeg selv kontakt med, siden jeg til syvende og sist kan sies å bli en dårligere mor om jeg ikke får hjelp.

Når Barnevernet kaller inn til møter skal jeg si det skjer ting ja!

I mitt tilfelle ble fastlegen min, saksbehandler hos NAV og saksbehandler hos Barnevernet kalt inn, og det var en stor suksess! Det ble avgjort at NAV skulle sjekke opp rundt ulike økonomiske rådgivningstjenester, Barnevernet skulle legge inn søknad om ansvarsgruppekoordinator (langt ord ja...) på rette stedet, for i kommunen her er det eget kontor som tar seg av slikt, og fastlegen fikk dessuten beskrevet en del ting bedre enn meg selv siden denne jo ser ting utenfra. Egentlig ville jeg ha med faren til ungen min også, for vi har jo bodd sammen og han kjenner meg og mine behov godt, men det passet ikke for ham.

Det siste er et bevis for at man selv velger hvem man vil ha med på hvert enkelt møte. Det er ikke noe krav at det kun er offisielle representanter fra viktige kontorer. Noen liker dessuten å ha med en person som er der bare for ens egen del, en assistent, et familiemedlem eller lignende.

Det som jeg før har bedt om i flere år ble nå diskutert og delegert på under 1 klokketime. Wow!

Jeg skal skrive mer når jeg selv vet mer om hvordan dette går, men jeg må si at dette er noe som burde være langt mer kjent. Det er jo så mye lettere for de ulike kontorene også når man kan få diskutert ting på tvers av kontorveggene der og da, istedet for å sende brev og forespørsler frem og tilbake mellom flere ulike steder.

En annen ting jeg ba om er en IP - Individuell Plan. Det skal utarbeides sammen med det kontoret som har ansvar for slikt i kommunen her. Dette er noe man ikke har krav på uten at det foreligger grunner til det, ADHD er en slik grunn, og jeg har vært på kurs hos ADHD Norge og lært om dette, men det skal jeg heller ta i en annen post.

(Illustrasjonsbilder lånt av bl.a. Bizior)

Blogposten finner du også her: ADHD-mamma sier no'!

Temaene frem til nå har vært upersonlige og faktaorienterte. Nå kommer det en mer personlig hilsen, for mest av alt har jeg vært for fanget i hverdagen til å samle tankene rundt noe spesielt tema på lenge. Bloggen har vært stille en stund, og det vil jeg gjøre noe med!

Bloggen ble stille, men det var et valg jeg tok. Først begynte jeg å jobbe 100% og det var grusomt. Etter bare 2 uker fikk jeg feber. 4 uker etter opptrappingen var bihulebetennelse igjen et faktum. Det har skjedd hver bidige gang jeg har overanstrengt meg over tid de siste 3 årene, så denne gangen kjente jeg det igjen og skjønte hvorfor.

Jeg har ikke en spesielt anstrengende jobb, egentlig. Jeg har ikke en spesielt tidkrevende jobb, egentlig. Jeg har ikke en særlig utmattende hverdag heller, sånn egentlig. Men å være både mamma, hundre prosent i arbeid og samtidig klare å spise godt nok, sove godt nok og være sosial nok til å ikke fly på veggen, det klarer jeg ikke likevel. Hvorfor? Jeg gjør jo ikke noe mer enn folk flest, gjør jeg? Mitt eneste svar er at jeg har ADHD så de tingene jeg gjør krever ofte mer av meg enn av andre. Det er det eneste jeg kan komme på.

Så dessverre har bloggen vært en av de tingene jeg har kuttet ut. Jeg trengte rett og slett å bruke tid og krefter på det som er viktigst: meg selv, barnet mitt og livet mitt i virkeligheten - utenfor internett altså

Nå har det vært julefri, og jeg kjenner det gjør godt. Jeg kunne vel i bunn og grunn fylt dagene mine helt fint uten arbeid jeg om alle andre også hadde fri. Men for å føle at jeg ikke blir stengt inne må jeg ut blant folk, og det er ikke så lett når folk flest jobber. Penger trenger jeg også innimellom Derfor kjenner jeg at jeg må jobbe. Må ha noe annet enn hus og oppdragelse å holde på med. Husarbeid er uansett en av mine svake sider, så jeg trenger å gjøre noe jeg føler jeg mestrer!

Jeg jobber fordi jeg mistrives med å ikke jobbe. Å ikke jobbe er i lengden verre enn å jobbe for mye, tross alt. Jeg liker jobben min!

Men for å kunne jobbe, må jeg bruke av min mentale energi og den brukes allerede i stor grad til å holde meg selv i nakkeskinnet og sørge for at ikke bare ungen min, men også jeg spiser godt nok hver dag. Det er lettere å gi ungen min god mat enn å gi meg selv det samme, men slurver jeg unna for mye kjenner jeg hvordan jeg blir nedfor og enda mer sliten. Da orker jeg i enda mindre grad å gå inn for å lage mat.

Matlaging er noe jeg syns er vanskelig, så mye planlegging, innkjøp, gjennomføring og rydding. Om noen lager mat til meg er jeg altspisende, så ikke noe galt med apetitten sånn egentlig

(illustrasjonsfoto, ikke bilde av meg altså) Om jeg er veldig sliten sovner jeg ikke. Jeg må enten være i ganske god form mentalt sett, eller totalt utmattet. Derfor blir det til at etter arbeidsdagen og så kvelden med ungen min sovner jeg ikke før 2-4 om natten. Da har jeg brukt timene siden ungen min sovnet til …. ingenting egentlig. Bare få hodet over overflaten, om dere skjønner? Men det fører jo til at jeg ikke orker stå opp 7 med ungen min, så da sover vi til 9-10 istedet. Da sovner hun jo sent på kvelden og jeg får enda mindre “komme-meg-igjen-tid”, og så blir det en døgnrytme som på ett vis passer godt: jeg er B-menneske, men på den annen side passer dårlig: jeg vil ha tid alene om kvelden!

Siden før jeg i det hele tatt tenkte på at jeg kunne ha en diagnose har jeg sagt at jeg har en viss mengde “mental energi”, og skal jeg jobbe så bruker jeg opp mye av den energien dagen før på å vite jeg skal jobbe, jeg bruker den opp den dagen jeg jobber, og dagen etterpå bruker jeg tid på å samle opp ny energi. Altså blir det gjerne lite igjen til å sove, spise, leke, le, leve, for ikke å snakke om alle de små tingene i hverdagen folk flest tar for gitt: tannpuss, dusjing, klesvask, støvsuging, papirarbeid som søknader og regninger.

Siden den biten folk flest ofte tar for gitt - også kjent som rutiner - er viktigst blir det der jeg bruker energien jeg har til overs, etter at jeg har gitt alt jeg kan til vesla som mor. Det blir lite igjen til å bare være. Bare sitte i sofan og være, bare dra på besøk og være.

Det er mitt valg å bruke tid og energi på regninger før besøk hos venner, for regninger blir vondere å betale om de utsettes (for ikke å snakke om dyrere), men jeg skulle likevel ønske jeg slapp å bruke så mye energi på å prøve å holde igang normale rutiner…

Alt i alt har jeg måttet trappe ned jobbingen igjen, og jeg har fått overskudd til å både være på jobb (deilig, miniferie fra hverdagen!), være mamma (deilig, miniferie fra bekymringer!) og å holde rutiner sånn ca igang, og til og med et og annet sosialt arrangement!

Men bloggen har måttet lide. Jeg er litt lei meg, men mest ikke. For alt i alt: å være mamma og ha ADHD er ofte litt av en jobb i seg selv, og så trenger jeg å jobbe utenfor hjemmet for å ikke bli smårar, så da føler jeg likevel jeg har valgt rett.

Jeg håper jeg er tilgitt? Jeg lover jeg ikke skal falle i den store ADHD-fellen som bare er mindre enn “utsettelsesvanviddet”: “perfekt eller ingenting”… Istedet for å vente på det perfekte blogginnlegget om det perfekte temaet med den perfekte opplysningseffekten, så kan jeg heller bare skrive om hvordan det er for meg å ha ADHD og være forelder

Julehilsen fra hun som har julesanger i hodet selv om hun ikke er noe julemenneske, sammen med tankene om alt som burde gjøres, og noen løsrevne tanker og ideer om alt mulig, og litt om hvor stolt jeg er av ungen min som nettopp har lært å gå (!!), og lukter og syn og… Ja, hilsen hun med ADHD-hodet

Hvordan er juletiden for dere andre adhd-mødre der ute? Selv har jeg overlatt hele julestemninga til andre i familien: jeg dro bort på julaften! Fikk servert mat, julekaker og kom til pyntet hus, og kunne bare hoppe rett inn i julekosen