Jeg synes min datter fortjener litt ekstra ros om dagen.Å få diagnosen ADHD er ikke bare gøy for en 11 år gammel jente. Det har vært vanskelig å godta at man trenger ekstra tilrettelegging og bruk av medikamenter.
Etter mange prøveperioder, der hun selv avbrøt medisineringen, ser det ut til at vi nå har blitt"enige".
Hun kaller det sine "tbl for å kunne slappe av bedre".Hun vil ikke kalle det ADHD medisiner og det er helt ok.
Hun tar en liten tbl på morgenen.Hun har de to siste ukene endret seg fra å være kjempeurolig inni seg , være kjempestressa og frustrert, til å være rolig og avbalansert. Hun gjør frivillig lekser nesten hver dag.Hun klarer å roe seg bedre når de skal gjøres.Hun er ikke helt der at hun MÅ diskutere eller krangle på alt lenger.
Hun har nettopp begynt med Tae Kwon Do trening. Det er nok helt ypperlig for henne. Der får hun skrike ut, sparke og bruke energi på en organisert og kontrollert måte:), så det er ikke bare medisiner som har gitt henne hjelp.Men et noenlunde sunt kosthold, fysak og medisiner har tilsammen med at hun har innsett hva hun trenger, ført til at jenta har falt mer på plass.
Nå har hun gjort lekser i ro og mak, og ville ut på ski en tur.Snuppa mi:) Nå krysses det fingre og tær for at jenta skal fortsette å ha godt med seg selv.
Får du dette barnet så forlater jeg deg!"
January 19, 2010 av Bente
Kommentarer (9)
Kvinnen finner ut at hun er gravid. Hun skal fortelle det til kjæresten som hun er så glad i og er spent på hva han sier. De har jo ikke vært sammen så veldig lenge. Men han sier han er veldig glad i henne
Hun forteller om graviditeten og venter spent. Reaksjonen er ” Om du fullfører dette så gjør du det alene altså. Jeg skal IKKE bli pappa. Det ville ødelegge livet mitt og ikke minst hindre meg å få den jobben jeg vil ha. Jeg håper virkelig du forstår det, hvis ikke så..”
Du tenker kanskje at det er da ingen som sier sånt. Men det er det. Mange opplever å få lignende reaksjoner. Hva gjør man da? Skal man gjøre som han sier og avslutte svangerskapet og håpe han er mer klar om et år eller to?
Man kan vel trygt si at selv om svangerskapet var totalt uplanlagt så vil kvinner som opplever dette bli sjokkert, såret og kanskje kjenne på at hun er lite verd der og da.
Noen ganger kan menn reagere med panikk ved et uplanlagt svangerskap. Kanskje gjør kvinnen det også i starten, men her skriver jeg om situasjoner der kvinnen på en måte aksepterer det faktum at hun er gravid men ikke får noen støtte fra barnefar.
Man kan vel også slå fast at å si noe som ligner utsagnet over her er totalt uakseptabelt fra en som sier han er glad i deg og kaller deg sin kjæreste. Men hva er det som får noen til å si slike ting?
Panikk, redd for å miste kontroll, ikke klar i det hele tatt, umoden, slem? Hva mener du?
Når man får et ultimatum som sier at enten velger du meg eller så kan du sitter der alene med et barn,
så burde man la fornuften styre og faktisk vurdere om denne mannen er en du vil leve med.
Så klart kan enhver person få litt panikk når et uplanlagt svangerskap dukke opp og det må være opp til hver enkelt å velge om de ønsker å fullføre svangerskapet.
Men kvinnen bør slippe brutale ultimatum.
Mannen bør her gi rom og tid for et gjennomtenkt valg. Og kvinnen bør gi mannen tid til å tenke seg om. Uansett hva man skal velge bør man tenke på at hvordan man løser dette sammen har veldig mye å si for resten av forholdet. Skal den ene bestemme at den andre skal velge abort mot sitt eget ønske vil det påvirke forholdet negativt. Og om man til slutt blir enige om å fullføre så kan angsten for at mannen skal gå ut av forholdet, overskygge gleden ved svangerskapet.
Det er ikke bare slag som sårer. Stygge ord er minst like sårende og arret varer gjerne lenger, selv om det ikke er synlig.
Man kunne nok diskutere seg grønn og blå på dette, men det viktige er vel at man respekterer den andres synspunkter og følelser og bruker tid på å snakke om valget. Det kan være lurt å be om nøytral veiledning også.
Er du en av dem som står midt oppi en slik situasjon så vit at du har lov til å velge det som kjennes riktig for deg. Snakk med Jordmor, Amathea eller legen din. Du skal ikke måtte stå alene med dette. Det hjelper å snakke. Og det finnes støtte å få.
Hjemme med sykt barn - mamma eller pappajobb?
November 16, 2009 av Bente
Kommentarer (3)
samfunnsansvar, mammablogger, engasjert mamma, kvinnesak, ide
Noen ganger funderer jeg hardt på hvorfor hjemme- med-sykt-barn-dager går så fort. Er det slik i de fleste hjem at det er naturlig at det alltid er mamma som er hjemme med det syke barnet?
Mammas dager går da fort unna og samtidig sitter pappa der med dager han ikke bruker. Hos noen er det kanskje omvendt, at pappa er mest hjemme?
Har snakket med nav om dette med antall dager pr. forelder.Det lar seg ikke gjøre å overføre for eksempel pappas dager til mamma. Jeg trodde årsaken var at begge foreldre skulle ta dette ansvaret. Men neida, årsaken er at det ikke skal gå ut over samme arbeidsgiver! Er det ikke sånn at det er ganske vanlig at mennesker har barn? Man burde nesten få overført dagene om det er slik at noen pappaer/mammaer ikke vil være hjemme med det syke barnet. Det er da barnets helse og trygghet som er viktigst.
De som ikke vil være hjemme har vel sine grunner. Er det selvfølge at man er egnet til å passe syke barn? Jeg mener nei. Selv om man har klart å lage barn og klarer å ivareta et frisk barn så er det noen som bakker helt ut når ungen blir syk. Hva mener dere? Burde fordelingen vær helt lik, uansett evne til dette? Kanskje er det noen foreldre som passer best på jobb og la den andre forelder ta hånd om en febersyk liten gutt/jente.
Ikke alle takler å se at ungen er dårlig. Noen kan bli veldig redde og det kan påvirke barnet. Den som skal være hjemme bør være rolig og støttende.Være en som kan trøste, klappe og oppmuntre. Og det skader ikke å ha evnen til å se symptomer og kunne forstå når man ringer legen.
Har man et kronisk sykt eller funksjonshemmed barn så kan legen sende søknad til nav. Da kan han/hun søke om 10 ekstra stønadsdager, og det inntil barnet fyller 18.
Jeg mener det ikke er en fasit på hvem av mamma og pappa som skal være hjemme.Begge kan klare det like godt. De som er usikre og redde for å ta på seg dette bør få litt hjelp.Men en ting er jeg helt klar på, argumenter ikke med at din jobb er viktigere enn den andres. Det handler da ikke om jobben din, det handler om barnet ditt.
Fra min blogg: http:/
Unge Gravide/Unge Mammaer
August 30, 2009 av Bente
Kommentarer (8)
Finnes det nok støtte og veiledning i samfunnet til de unge gravide/unge mødre?
Holdninger overfor unge gravide/unge mødre
Både i min jobb og som privatperson har jeg flere ganger tenkt på hva slags holdning vi har til de unge gravide/unge mødre.Når jeg skriver unge,mener jeg her jenter under 20 år.
Prøvde en gang i jobbsammenheng å invitere helsepersonell til en diskusjon rundt helsepersonellets holdninger ut mot unge gravide.Fikk ingen respons. Det kan være pga to ulike årsaker,at helsepersonell er vant med unge gravide og at holdingene er så gode at vi ikke trenger å dvele ved det, eller at dette bruker man ikke tid på, for her er det bare en regel som teller. Eller igjen,kanksje det ikke er fullt så enkelt å snakke om? Kanskje er det faktisk vanskelig å vite hva man synes?
Mulighet for valg
Som jeg har sagt før ( på mammanett) så oppfordrer jeg overhode ikke unge jenter å bli gravide eller å få barn. Å få barn som barn er ingen ønskedrøm. Men når en jente på 16 år er blitt gravid, ja hva gjør man? Er det en selvfølge fra vår side at hun skal ta abort? Er det kun det vi legger til rette for eller finnes det muligheter for å henne å bære frem barnet og få den støtten hun trenger for å være mamma for barnet sitt? Og om hun tar abort fordi hun finner at det er det beste, får hun da hjelp til å bearbeide aborten om det trengs? en jente på 16 sa " jeg tok abort for ca 6 mnd siden, jeg følte at de tvang meg. De sa at om jeg fikk barnet skulle de ta det bort fra meg. De bestemte at jeg ikke kunne klare det. Da tenkte jeg det var bedre med abort enn at de skulle skille meg og barnet mitt. Jeg kommer aldri til å glemme dette".
Unge Mødre
Vi vet jo at det finnes en del unge jenter der ute som får barn. Hvordan har de det som foreldre? Får de nok veiledning til å kunne takle oppgaven best mulig eller blir de kun observert og eventuelt fratatt barnet om de ikke klarer det på egenhånd? Vel, jeg håper, tror og vet det ikke er så svarthvitt,men noe ganger må man uttrykke seg svarthvitt for å få en reaksjon og en diskusjon. Flere av de unge jentene jeg har møtt har fått god hjelp fra helsestasjon og eventuelt barnevern. Mange har et godt nettverk av famile og venner som støtte. Men hva med de som står alene? de som ikke får støtte fra famile og kanskje må kutte ut den gamle vennekretsen pga miljøet.
Tina
En ung mor, Tina 17, har snakket med meg om dette å være ung mamma. Hun sier blant annet " vel, helsevesenet er nå det det er,men jeg fikk en kjempeflott jordmor i svangerskapet og under sluttfasen av fødselen,og helsesøster er også til stor støtte". Tina oppsøkte også barnevernet i svangerskapet pga økonomien. Men etter et par samtaler avsluttet de. Hun fikk beksjed om at hun kunne ringe dem om det var noe.Hun har også benyttet seg av svangerskapskurs og mor og barn gruppen på Amathea. Hun sier at det er miljøet ute som stirrer og dømmer mest. " Det er klart at jeg som ung mamma får en del blikk f.eks på bussen,eller på kjøpesenteret. Men ingen har enda sagt noe direkte til meg". Tina har god støtte av sin mor som hun bor sammen med inntil videre. Og jeg må si at om alle mødrene jeg har møtt hadde vist like stor morsinstinkt som Tina , da hadde verden vært et bedre sted.
Krav fra samfunnet
I dag er nok samfunnet lagt opp til at man bør fullføre utdannelse, få fast jobb og hus før man får barn. Vel og bra det, men det stemmer ikke med virkeligheten alltid.Jeg har i løpet av 2 år i en veiledningstjeneste for gravide, snakket med veldig mange studenter som er blitt gravide. Spørsmål dreier seg alltid om økonomi og/eller hva andre sier hvis de tar permisjon fra studier for å få barn. En jente sa" jeg føler at alle kommer til å bli skuffet, for jeg har vært en flink pike og lovet å skaffe karriere før barn". Denne jenta var over 20 år.
Hvorfor denne artikkelen?
Noen spør seg sikkert hva jeg vil frem til med dette. Jeg ønsker at vi ser på hva vi tilbyr de unge jentene som blir gravide.Sørge for faglig god veiledning og støtte, slik at de kan ta det valget som er best for dem selv. Deretter må de få støtte på sitt valg,og få den hjelpen de trenger for å gjennomføre det på best mulig måte. Og det uansett valg, abort eller foreldrerollen.
For de som tar abort finnes Amathea. Veiledning og etterabortsamtaler om jenta føler for det. Hvis de tar abort skal man være forsiktig med å feie det bort med at " men du er jo så ung så dette trenger du ikke sørge over, du har nok av tid til å få barn senere" . Må også her si at det ikke er slik at alle som tar abort får problemer i etterkant. Er valget veloverveid og riktig så kan man bedre leve med det i etterkant. De aller fleste klarer seg bra.
For de som fullfører ønsker jeg et mødrehjem som kan være et tilbud, ikke et påbud. Et mødrehjem som kan tilby alt fra dagplass til lenger opphold etter behov. Kanskje kan noen av de unge mødrene etterhvert hjelpe til og være samtalepartnere til de nye unge mammaene som kommer innom. Men selvfølgelig må man også ha fagfolk tilstede. Nettverksbygging, trygging i foreldrerollen, føle seg sett ,hørt og tatt på alvor som menneske og mamma.
"Jeg er ikke et supermenneske, jeg er ikke et supermammamenneske men jeg vil si at jeg er et medmenneske. Kanskje det burde være godt nok litt oftere?" sitat undertegnede.
Følg oss på facebook